Keane: Strangeland
Pent, men sørgelig friksjonsløst.
De er blitt riktig store, gutta i kameratgjengen fra Battle i Sussex, England. Med sitt fjerde album balanserer de hårfint på kanten av cred stadionrock og familievennlig P4-musikk.
De tar igjen gitarer i bruk, men pianoet er fortsatt det drivende instrumentet. Så de minner om a-ha? Selvfølgelig – og Coldplay. Begge banda er åpenbare forbilder og inspirasjonskilder for Keane, og i mine ører havner engelskmennene så avgjort på tredjeplass. Låtskriver Tim Rice-Oxley er flink, men matcher på ingen måte originaliteten til verken Paal Waaktaar eller Chris Martin.
Jeg får litt følelsen av «åh, ikke mer av akkurat det samme nå» av å høre på Keane. De låter irriterende likt hele tida, og innimellom kjeder de meg grenseløst. Jeg hadde i høyden sluppet dem til som supportband for U2, a-ha, Coldplay eller Manic Street Preachers.
Men for hele familien, som vil kose seg med god og melodiøs pop/rock - som soundtrack til en slags picnic? I den kategorien snakker vi her om de virkelige enerne.
Del på Facebook | Del på Bluesky