Bøye seg i støvet for Pil & Bue

Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.


Jeg ble imponert over Finnmarksduoen som åpnet for Seigmen rett før jul. At det er mulig å lage så mye lyd med «bare» gitar, trommer og vokal. Den sanne motsatsen til «for mye ræl» på scena.

Likevel må jeg minne meg selv på det når jeg hører på skiva. Ingenting ved den låter nedstrippet eller bart. Lydbildet de greier å produsere er helt utrolig immenst. «Låtmaterialet har vokst frem i form av spontane jam-sessions på lydprøver fra Bielefeld i sør til Båtsfjord i nord» - og kan jeg få anbefale og håpe at de fortsetter med det?

Etter å ha overvært mange jammer i mitt liv, antar jeg at det nok er enklere å produsere fete låter når man bare er to musikere. Selvfølgelig hjelper det at de begge er eksepsjonelt kompetente musikere, og vokalen er både spenstig og sjelegripende.

Dette er ikke bare litt imponerende. Dette er bøye-seg-i-støvet imponerende. Gitarist Petter Carlsen og trommis Gøran Johansen har produsert en liten perle av ei skive. Vidunderlig variert med nydelige tekster, et øyeblikksbilde av dagens skremmende samtid. Ettersom den er så variert virker den lenger enn den egentlig er når jeg hører på den, for jeg registrerer ikke at den begynner på nytt før jeg innser at den nok har gått et par ganger.

Og det er bare å innrømme: Jeg håper de har flere låter liggende klare, for jeg vil ha mer av denne «vi bare jamma og så ble det ei dritfet skive»-musikken. Kravstor er det lov å være, synes jeg. Særlig når det er så grunnleggende bra. Og de er like bra live!

Sleppefest blir på Parkteatret, og jeg gleder meg til gjenhør med denne smått fantastiske duoen. Der bør du også være!

Låtliste: Somewhere In Between // 222 // That LITTLE Sting // Everything Is Over // Shadowcasters // And Chaos For All // Giving In


Del på Facebook | Del på Bluesky

To herlige timer med Pil & Bue

(21.03.26) «Faen det e godt å se dokker. E de godt å se oss?» - publikum brøler i respons. Sjøl brøler jeg enda litt høyere inni meg, for selv om den siste uka har vært full av alt for korte netter og jeg er margsleten og dørstokkmila var lang, så måtte jeg inn i kveld og se denne herlige nordnorske duoen.


Olivia Rodrigo feat. Robert Smith

(18.06.26) Pur pop. Fullstendig uten andre hensikter enn å underholde. Gjør det noe?


Kraftskive fra Evanescence

(17.06.26) Og dævven, om ikke ei anti-Trumpsk skive fra et powerpopband skulle bli så suverent bra. Tenke seg til at noe så positivt skulle komme ut av den oransje goblinen.


Energisk fusjon av synthpop og oi

(17.06.26) Gjengvokal, synthpop og oi i skjønn forening splittet hardcore- og punkpublikummet timer før Norge slo Irak da Edmonton, Canadas Home Front gjestet Norge for aller første gang. Enten sang man med og digget vilt eller så gikk man etter en stund da man opplevde det hele for generisk. Energisk var det i hvert fall - og hardt og skjærende.


Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.


Bildespesial: Piknik i Parken, 2026

(14.06.26) Sommer i Oslo, midt i juni? Ikke akkurat. Piknik i Parken ble likevel et meget vellykka arrangement, som vanlig. Og vi har de beste bildene, som vanlig.


Ypperlig, Death Cab For Cutie

(13.06.26) Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.