Green Day: 150 minutter fjortisgalskap

(Oslo/PULS): Billie Joe Armstrong er høyt og lavt i 2 timer og 15 minutter i Oslo Spektrum, mens 5-6 "gjesteartister" fra publikum får hver sin runde på scenen. Jo da, konsert med Green Day tar av det.

Green Day / /

Av Odd Inge Rand // 13.10.09

21st Century Breakdown er enda et skyv i Green Days karriere etter at American Idiot gjorde det kruttsterkt for fire år siden. Og til tross for at Green Day-bandet forlengst er 20 år gammelt, så er tenåringene i ekstase når Billie Joe Armstrong (37), Mike Dirnt (37) og Tré Cool (36) står på scenen.

Konsertmessig er Green Day underholdning fra ende til annen. Det er bomber, allsang og kronisk publikumsflørt (som "Norwegian Wood" eksempelvis). De drar ut låtene sine noe unødvendig til tider, men de balanserer mesterlig før ting dveles ut alt for lenge. Green Day er øs, pøs og kjappe overganger i langt over to timer. Kidsen står på gulvet er i ekstase, mens den sittende generasjonen av publikummere på Green Days alder flirer imponert og småbeundrende av de evigunge maskinene på scenen.

MIKE DIRNT: Jobber og jobber, men blir likevel statist. FOTO: ODD INGE RAND.

I Spektrum åpnet de med 21st Century Breakdowns tittelspor og "Know Your Enemy". På sistnevnte var allerede første gjest fra publikum opp på scenen sammen med Armstrong, før han divet ut igjen i tenåringsvirvarret foran catwalken. Dette var med andre ord publikums kveld, og Armstrong bød på det meste med sine andre bandkompiser som statister.

Green Day er en trio, men bare på plate. På konsert har de med seg medhjelpere som teller like mange som de selv, med Jason White på gitarer, Jason Freese på keyboard, piano, gitar, saksofon og perkusjon samt Jeff Matika på gitar.

TRÉ COOL: Eller Frank Edwin Wright III om du vil, som ikke er så "Cool". FOTO: ODD INGE RAND.

Det bidrar til et mektig lydbilde, og en enda friere rolle for kjernebandets eneste gitarist Billie Joe Armstrong. Det gjør altså sitt til at sistnevnte ikke står i ro mer enn noen sekunder om gangen, selv om "Basket Case" faktisk var den låta der han var mest stillestående. Kanskje er de lut leie hele låta fra 1994 som var inngangsbilletten til hele ståheien?

Den doble trioen var innom det meste fra sin karriere, med unntak av albumene før det smalt med Dookie i 1994. Med mest fokus på de to siste, ble det likevel tid for "When I Come Around", "Hitchin' A Ride", "Boulevard Of Broken Dreams" og "Minority" før de avsluttet hele helaftenen med "Good Riddance (The Time Of Your Life)".

Og det vil jeg nok tro at det utsolgte Spektrum hadde denne kvelden.