Green Day: Mektig, men Benjamin "Buddy" stjal showet
Ullevål var et eneste stort kaos fra klokka tre på ettermiddagen. Stadion, hagebyen, sykehuset og trikkesløyfa var fylt av ivrige konsertgjengere som slo i hjel tid før dørene åpnet klokka fire, fredag ettermiddag.
Green Day / /
Alle foto: Thomas Rodahl Dedekam
Lenge før sola hadde gått ned entret Green Day scenen. Med en slags playbackintro var ballet åpnet. Billy Joe Armstrong dukka etter hvert opp med sine karakteristiske røde bukser og satte i gang med ”Song of the Century”, som fungerte som en slags innledning til ”21st Century Breakdown”.
Folk var fortsatt på vei inn og i dype samtaler om alt og ingenting, noe som ikke var helt bra for stemninga. Spredt skravling og noe jubling prega de første minuttene på landslagsarenaen. Publikum kasta seg inn i festen etter å ha hørt ”here we go Oslo!” fra høyttalerne. Om det var det faktum at det rimte eller andre ting som spilte inn, er uvisst. Lyden var litt lav, men folk anerkjente at Billy Joe Armstrong visste hvor han var. Mange av de som satt på skuldrene til sine kjærester, fedre og så videre, ble kasta ganske langt opp i lufta da.
Singler hører alltid med, denne fredagskvelden var intet unntak. Før noen rakk å trekke pusten dundra de i gang med ”Do You Know The Enemy”, kanskje litt for å få i gang folk på gressmatta. En mann i rød kondomdress kom til syne på scenen og symboliserte ”the enemy”, kanskje også alt ondt? Armstrong satte i gang med en nedsettende preken om konsertgjengerne på Ullevål Stadion: ”You’re all a bunch of people drinking tonight? …do i smell marihuana? You’re all a bunch of sinners. You’re all going to hell!”.
Det virka ikke som folk tok disse alvorstyngede ordene innover seg, for de gikk praktisk talt amok til neste låt, ”Viva La Gloria”, et av høydepunktene på den nye skiva. ”Get your fuckin’ hands in the air,” ble det beordra fra scenen. Folk lystra, og Green Day begynte å spille ”We Are The Champions”.
Billy Joe Armstrong hadde fått på seg en av de mer tvilsomme supportereffektene til det norske landslaget I fotball; en tøyvikinghjelm I flaggets farger. I tillegg hadde han fått opp en stakkars guttunge som fikk rocke litt på scenen. Han ble båret litt rundt, før han ble døpt ”Buddy” og Armstrong sa ”get your ass off my stage, buddy!”. Knapt noen hadde rukket å gjøre noe som helst før de velkjente akkordene til ”Holiday”.
En sølvfarget hatt fløy fra Billy Joe Armstrongs hode og ut over blodfansa helt foran. Mange mobilkamera blitza på den normalt grønne matta. Enda en preken var på sin plass før den neste låta, ”The Static Age”, med saxofonsolo for anledningen.
”Uæææææ!” sa publikum hver gang de hørte navnet på sin egen by. Dette var visst Green Days favorittjobb så langt. Om dette er sant, er jo opp til andre å bedømme, men konsertgjengerne trodde på det. ”We’re gonna play all night long,” sa Billy Joe. ”Which is about two minutes here.”
”Give Me Novacaine” var for anledningen omdøpt til ”Give Me Oslo”, noe som gikk rett hjem på Stadion denne kvelden. Tré Cool fikk sin trommesolo i en overgang mellom denne og ”Are We The Waiting”. Allsangfaktoren var enorm, og en jente ble tatt opp på scenen. Armstrong stilte uten gitar på låta, noe som ga ham muligheten til å gi nevnte jente en klem. Mange relativt små barn var på Ullevål Stadion på denne konserten; er det lurt å blande alkohol og barn?
Disse gutta vet nøyaktig hvordan de skal få publikum til å gjøre nøyaktig det de har tenkt, så kort tid etter var det duket for en av deres største hits, ”Boulevard of Broken Dreams”. De lot de første to versene og det første refrenget gå med bare kassegitar og allsang fra det mektige stadionpublikumet. ”This is so much better than America,” fikk et ekstatisk publikum vite.
Der alle andre ville gitt seg på en normal fredag, fortsatte Green Day med ”When I Come Around”, som kanskje ikke var kveldens høydepunkt. Plutselig er kjente toner å høre i monsteranlegget; Black Sabbaths ”Iron Man” kommer buldrende. Riffet går én gang før Billy Joe fortsetter showet ved å synge en ganske sur versjon av ”Sweet Child O’ Mine”. Denne merkelige medleyen er ennå ikke ferdig, de skal igjennom ”Highway To Hell” før de spiller en av sine egne låter, ”Brain Stew”. Denne ble sprita opp ikke bare med pyroeffekter, men også vanngevær(!).
En T-skjortekanon og enda et vanngevær skulle pepre publikum før kveldens store stjerne, Benjamin ”Buddy” dukka opp på scenen. Billy Joe Armstrong ville ha en publikummer som kunne alle ordene på deres neste låt, ”Longview”, opp på scenen. Benjamin kunne disse, og han sang dem. Med bravur. ”That’s the best singer we ever had,” sa bassist Mike Dirnt.
Kameraene fanget Benjamin, som må ha hatt sitt livs kveld så langt, I det han stagediva ned fra den høye scenen på Ullevål Stadion samtidig som Green Day satte I gang med den låta som ga dem deres store gjennombrudd, ”Basket Case”.
Det var en ekstraordinær kveld, Green Day understreket dette med ”Extraordinary Girl”, som var til alle Ullevåls jenter. Denne ble raskt fulgt opp av mektige ”21 Guns”, som utløste et heftig gnistregn langs hele lysriggen. De stakkars publikummerne sto helt i transe da det ble stille. ”Minority” brøt denne stillheten kjapt og brutalt før den ullevålske solnedgang hadde vist seg fra sin beste side. Green Day var tilsynelatende ferdige med sin dag på jobb.
Alle rutinerte konsertgjengere visste at et band kommer tilbake på scenen om man bare roper litt, Til tross for dette, var det mange som gikk etter at bandet var ferdige med sitt egentlige sett. Disse stakkarene gikk glipp av fantastiske versjoner av ”American Idiot” og ”Jesus of Suburbia” før bandet virkelig tok kvelden. Billy Joe Armstrong følte dog fortsatt ikke at det var nok og ville spille mer.
Han spilte ”Tell Me When It’s Time To Say I Love You”, før bandet plutselig var til stede igjen. Da skulle ”Wake Me Up When September Ends” brøles ut av anlegget. Helt på tampen gjensto bare praktisk talt obligatoriske ”Good Riddance”, kanskje bedre kjent som ”Time of Your Life”. Mange av de titalls tusen menneskene som hadde tatt turen til Ullevål Stadion hadde hatt nettopp det.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Green Day: American Idiot
(24.09.04) Hvem hadde på forhånd trodd at Green Day skulle stå bak et av årets kuleste rockealbum?
Nytt fra Green Day
(08.01.04) Poppunk-legendene Green Day er endelig klare med en oppfølger til "Warning" fra 2000.
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.