Jesus er død, lenge leve Judas!
Hvem ville trodd at selveste Hank von Helvete ville bli en nynorsksyngende musikalstjerne før dette tiåret var omme? Vel, det er altså tilfelle, og det er dessverre ikke noe å skrive hjem til Mor om og for Guds skyld, ikke fortell Sir Andrew Lloyd Webber hva Det Norske Teatret har gjort med hans rocke-Jesus.
Jesus Christ Superstar / /
Da vil nok et hjerteinfarkt være rett rundt hjørnet. Noe som derimot fortjener å bli pumpet til live er Frank Kjosås sin tolkning av Judas. Forestillingens ekte Frelser som sørger for at denne musikalen til slutt kommer i mål
 HANS-ERIK DYVIK HUSBY: En halvhjertet Jesus... |
Webber er for tiden meget aktuell på teaterscenene i Oslo, med Jesus Christ Superstar på Det Norske Teatret, og hans kanskje mest populære forestilling Cats på Chat Noir. Mannen er kjent for å ha visse krav til sine musikaler, som f.eks i Cats skal alle ha kattekostymer, i Starlight skal artistene gå på rulleskøyter, i Phantom skal hovedrollen ha en viss operabakgrunn, og i Superstar skal hovedrollen være en ekte rockestjerne. Men jeg tror ikke at det var akkurat Hans-Erik Dyvik Husby sin Death-Punk han hadde i tankene da han laget sistnevnte. Deep Purple´s Ian Gillan var førstemann ut som Jesus i 1970, og i Norge har bl.a. Baba Nations Erik Røe gjort en strålende tolkning. Forskjellen er jo at Erik Røe KAN synge
Det Hertis prøvde å gurgle ut av toner var mer en fornærmelse mot disse fantastiske komposisjonene enn noe fornyelse (som kanskje var tanken). All essens av funky groove på låta Kva star på ble kvalt det sekundet han åpnet munnen, for å ikke snakke om the anthem of all musical songs: Getsemane. Alle hans låter ble forøvrig sunget (minst) en hel oktav lavere enn originalen, og på hans brutale voldtekt av låta Tempelet klarte man ikke å høre en eneste tone bli sunget. Ironisk nok, når han roet det helt ned, og snakkesang Stakkars Jerusalem, låt det faktisk ganske så fint Hans skuespillerprestasjon er ikke noe som trengs å nevnes. Han var enkelt og greit seg selv på scenen.
 FRANK KJOSÅS: En strålende Judas! |
Som jeg skrev innledningsvis, musikalen kommer så absolutt i mål, først og fremst på grunn av en fantastisk prestasjon av Frank Kjosås (merk dere navnet) som Judas. Uten tvil den ekte rockestjernen i showet, men det er ikke bare hans vokal som imponerer stort, i Judas døyr så satt hele salen med en diger klump i halsen, og etter låta Superstar så heiet vi mer på Judas enn, vel you know who . Hildegun Riise som en sengeliggende (og piskende) femme fatale Pontius Pilatus bør også fremheves som et av de store høydepunktene, og Charlotte Frogners tolkning av en neddopet Maria Magdalena funket også overraskende bra. Vakkert sunget, men hun hadde litt problemer med å avslutte konsonantene etter hver setning. (Maybe it was all the drugs )
Regissør Erik Ulfsby har i det siste blitt en liten Kong Midas, alt han rører på blir til gull virker det som, og det blir spennende å se på hva hans neste store prosjekt blir. Visuelt så er jo dette en opplevelse, fordi scenograf Nora Furuholmen har laget en slags oppdatert versjon av Jungelboka fra 2008. Scenen ser ut som en norsk versjon av TV-serien The Wire, og den funker meget bra. Oversettelsen til nynorsk av Ola E. Bø er den beste jeg noen gang har hørt, fordi han har tatt seg ennå mer frihet fra Tim Rice enn mange andre har gjort. Belinda Braza sin koreografi er urban, humoristisk og original som alltid, men det kunne faktisk vært mer dans, slik som i låten Simon Seloten og Songen til kong Herodes. De siste dagene i Jesu liv ble rett og slett litt for stillestående. Selv om musikalen skal forestille Jesus´ tid anno 2009, virker ensemblet og smårollene sine kostymer ganske så utdatert. En eklektisk miks av alt, men så lenge de sang så praktfullt som de gjorde, er det ingenting å sette fingeren på.
Det er jo musikken som er det aller viktigste med denne forestillingen, og her har musikkprodusent Atle Halstensen av og til gått litt for langt. Det ble til tider i overkant røft, og låter som Da er saka avgjort og Jesus må døy ble bare masete med alt for mye gitar. Derimot på låter som "For mykje himmel i vår draum" og "Dømt for all tid" låt det helt fantastisk. Alle musikerne på scenen gjorde en praktfull jobb, selv om jeg savnet en liten blåserekke her og der.
Til slutt vil jeg si at det er meget bra at man begynner å sette opp musikaler i Oslo som går litt nye veier, slik kan man rekrutere et nytt teaterpublikum. Denne forestillingen bør så absolutt sees, men prøv å ha minst mulig forventninger til Hank von Helvete, da blir du kanskje ikke så skuffet heller...
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.