Den nostalgifiendtlige Madonna
(London/PULS): Madonna er på sin åttende turné for å promotere sitt ellevte album "Hard Candy". Torsdag i forrige uke var turen kommet for å gi 90.000 mennesker på Wembley Stadium 25 år med pophistorie, fra "Borderline" til "4 Minutes". Det ble som ventet et forrykende show, men nostalgien uteble grunnet kunstnerisk voldtekt mot sin egen popkarriere.
Madonna / /
Årets Madonna-album Hard Candy følger opp den eventyrlige suksessen med Confession On A Dance Floor og til en viss grad har den 50 år gamle poplegenden klart det igjen. Til tonene av "Candy Shop" og "Beat Goes On" startet showet til absolutt godkjent karakter.
Det skulle imidlertid ikke gå lenge før det musikalske begynte å lugge. På "Human Nature" tok Madonna på seg gitaren og Bedtime Stories-låten ble unødvendig griset til av Madonnas mildt sagt beskjedne gitarferdigheter. Videre var "Vogue" nedstrippet til en rytmeorgie omtrent uten akkordrekke og de karakteristiske pianoriffene, mens "Into The Groove" var blitt til en fryktelig slitsom ska/reggae-låt.
På sistnevnte hoppet 50-åringen rundt med hoppetau, og flere ganger når mikrofonen hennes ikke var i nærheten av munnen hørtes det feilfri Madonna-synging ut høyttalerne. Greit nok, en Madonna-konsert er mer enn en konsert da alle detaljer og øyeblikker er koreografert ned til den minste detalj. Dette er altså ikke noen konsert med en soloartist med et backingband bak, men man burde jo likevel få et inntrykk av at man opplever ekte vare musikalsk sett også.
Konserten eldste låt, den 25 år gamle "Borderline", ble igjen et uskyldig offer for Madonnas utilgivelige gitarinnsats. Hva er egentlig nyskapende med å presentere en rotete garagerock-versjon av en tidløs poplåt midt i et show så spektakulært og kalkulert?
Sticky & Sweet-turnéen kunne ha blitt en seiersgang for å feire Madonna som popbransjens fresheste 50-åring, og at hun har vært plateartist i 25 av dem. Med et publikum i alle aldre kunne da balansen mellom gammelt og nytt, nostalgi og nåtid, vært bedre igjennomtenkt. Men når "La Isla Bonita", "Like A Prayer" og andre gamle men evigunge poplåter blir demonterte til det ugjenkjennelige satt vi igjen med en konsert der nye låter som "Beat Goes On", "4 Minutes", "Devil Wouldn't Recognize You" og den råflotte Evita-låten "You Must Love Me" endte som høydepunktene.
Det var ikke akkurat det man skulle tro på forhånd, og da "Hung Up" fikk garagerock-behandling uten (!!!) ABBA-samplingen på slutten var det omtrent like stor trengsel i rulletrappene ned fra Wembley-tribunene som det var i motsatt retning før konsertstart. Og da sto verdens største kvinnelige soloartist fremdeles på scenen med sin feilslåtte nostalgipolitikk og med en illelåtende elektrisk gitar rundt halsen...
Hun skulle hatt juling, skulle hun...
Del på Facebook | Del på Bluesky
Madonna er faktisk seg sjøl lik - imponerende
(16.06.19) Har Madonna noe å by på, 35 år etter «Like a Virgin»?
She's Not Me?
(31.07.09) Hvilken nedtur. Og du skal vite at det som nå følger er skrevet av en ekte Madonna-fan.
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.