Madonna: Hard Candy

Bare dårer vil protestere mot påstanden om at hun er den helt uten sammenlikning mest betydningsfulle kvinnelige popartisten de siste 25 åra. Utgivelsen av "Hard Candy" endrer ikke dette bildet. Tvert imot. Det styrkes.

Av Arild Rønsen // 17.05.08

Og alltid denne elegante arrogansen. Som når hun på et show i BBC i forbindelse med lanseringa av "Hard Candy" sier "fuck the present, it's all about the past". Hun kunne like gjerne sagt det stikk motsatte, og oppnådd akkurat det samme. For hensikten var vel dette f-ordet - i prime time tv?

Så vil noen mene at det er smått harry for ei 50-årig dame å spjåke seg ut i bondage-antrekk på coveret? Mulig det, men i Madonnas tilfelle sklir det altså inn i denne helheten av kledelig arroganse.

Ved første ørekast kan det virke som om "Hard Candy" er en smått stillestående Madonna. Litt opportunistisk? Veldig "produsent-pop", og selv om hun skal æren for så mye, skal hun ikke ha akkurat den - det er liksom Timbaland som ligger først i løypa i akkurat den øvelsen. Det fikser Madonna fint, nettopp ved å hyre Timbaland.

Trenger hun drahjelp av Justin Timberlake? Egentlig ikke. Men det kan være glupt å huske at man ikke lenger er verken 25 eller 35 - og da finnes kanskje ikke noe bedre trekkplaster enn Justin? Akkurat passelig ung, akkurat passelig gammel, akkurat passelig cred.

Har hun slutta å skrive sanger, og latt produsentene overta hele styringa? Slett ikke - og hun svarer sjøl: "Who is the master? Who is the slave?" Inni det smått funky, elektroniske lydbildet - og akkurat dét er intet nytt landskap for Madonna - ligger praktfulle poplåter. Hvilke riff den dama er i stand til å komme opp med!

Det er tidendes understatement å si at Madonna er hektende, tenker jeg - og blar meg tilbake i hennes fantastiske katalog. En perfekt dag å gjøre det på, siden jeg ikke er spesielt begeistra for 17. mai og alt dets vesen. Men i selskap med Madonna kan det egentlig være det samme hva kalenderen står på.