Whitesnake leverer!

Så var dagen endelig kommet da jeg skulle få oppleve en av mine store helter, Sir David Coverdale, i aksjon. Til tross for ett solid band og ett overentusiastisk publikum sitter jeg igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe. Hvorfor sier du?

---

Whitesnake / /

Av Raymond Abeltun // 11.08.08

---

Forholdene skulle absolutt være til stede for en god konsert, og det ble det jo absolutt også. Coverdale vrikket, kroket, knelte og sang det han var mann om. At stemmen ikke er så bra som den en gang var, er vel noe vi bare må forvente. Mannnen nærmer seg tross alt seksti år!

Backup-bandet til Coverdale var også solide saker. Doug Aldrich (Ex- Dio, Lion, Hurricane, House of Lords og flere andre band) på gitar innehar alle de kvaliteter som vi vil ha i en gitarist. Fantastiske soloer, posering slik som bare de gamle guttene kan. Når det gjelder posering mener jeg da selvsagt at han står halvt tilbakelent med øyene lukket og med bar overkropp. Hans like kompetente gitarpartner Rob Beach (Winger) er kanskje ikke er den typiske Whitesnake-gitaristen, men står musikalsk sett ikke noe tilbake for Aldrich.

Coverdale alltid på farten

Uriah Duffy (bass), er forholdsvis ny i bandet. Han har arbeidet med artister som Christina Aguilera, Alicia Keys og The Family Stone, og passer som hånd i hanske i bandets show. Duffy showet med sin bass hele kvelden. Han kjørt gjennom alle de kjente poseringene; bassen bak hodet, bassen kastet opp i luften og sist men ikke minst bassen blir slengt over skulderen for så å ta den igjen når den kommer rundt.

Chris Frazier (trommer) er også ny i Whitesnake-universet, men har tidligere jobbet sammen med Doug Aldrich på sistnevntes soloprosjekter. Han steppet inn da gode gamle Tommy Aldrigde (Ex- Black Oak Arkansas, Ozzy Osbourne og nåværende Thin Lizzy trommis) ikke hadde anledning til å bli med på denne turnéen. Nok en veteran tar seg av tangentene. Timothy Drury har jobbet med band og soloartister som The Eagles, Bryan Adams, Melissa Etheridge og Stevie Nicks.

Som dere ser, tilsier alt at dette skulle bli en festaften av de sjeldne. Konsertarenaen tar ikke mer enn rundt tusen publikummere så jeg hadde nesten følelsen av at jeg var på scenen. Lyden er relativt grei, selv om rytmeseksjonen nok kunne ha vært bedre med i miksen.

Problemet, i hvert fall for undertegnedes del, er at en får en start/stopp følelse gjennom hele konserten. Hver gang bandet smetter inn en ny låt faller stemningen og energien fra publikum. Vi snakker selvsagt ikke om at publikum blir stille eller er misfornøyde; til det er Coverdale en alt for rutinert herremann.

Han springer rundt på scenen som den alfamannen han er - slår seg selv på brystkassen og smiler og blinker til den kvinnelige delen av publikum. Men den rutinerte konsertgjenger merker at publikum faller litt av ved hver ny låt. Det er selvsagt et dristig og modig trekk av bandet å spille nye låter,men for et band som bare har gitt ut to plater med nytt stoff på snart tyve år, blir det selvsagt dristig å bruke en tredjedel av setlisten på nye låter.

Når vi i tillegg får presentert lange gitar- og trommesoloer, sitter i hvert fall jeg igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe. Misforstå meg nå rett, jeg er en av de som liker gitarsoloer og trommesoloer, men når dette ikke blir noe ekstra, men derimot går på bekostning av konsertopplevelsen, er det noe som ikke stemmer.

Fullstendig kaos når godlåtene kom!

Coverdale ga oss uansett valuta for pengene. ”Fool For Your Lovin”, ”Love Aint No Stranger”, ”Is This Love”, ”Guilty Of Love”, ”Give Me All Your Love” og ”Here I Go Again” sitter alle som ett skudd. Og når bandet kommer inn igjen og avslutter med ”Still Of The Night” og ”Burn” er det nesten som taket letter. Jeg har faktisk problemer med å høre bandet da publikum synger som høyest. Publikum ser kort og greit ut til å være såre fornøyd.

Jeg derimot, sitter igjen med en liten følelse av at jeg har gått glipp av noe. Gått glipp av bandets storhetstid, Coverdales storhetstid, blitt snytt for flere låter da soloene gikk på bekostning av repertoaret, gått glipp av bandet på en stor ordentlig arena der Coverdale vitterlig hører hjemme.

Forhåpentligvis er ikke dette siste bildet jeg tar av Whitesnake!

Det er bandet som utgjør det største problemet. De er nok fortsatt i stand å blåse de fleste band av scenen med sitt energiske sceneshow. Men det blir litt som å se sin første ”Kizz”- eller ”Iron Maiden”-konsert på Sentrum Scene etter å ha sett dvder med bandet på store arenaer og stadioner. For selv om alt fortsatt er der, føler en at bandet hører hjemme på større arenaer.

Forhåpentligvis er dette ikke det siste vi ser av Whitesnake, selv om godeste Coverdale har truet med nettopp det. Forhåpentligvis får vi alle sjansen til å se godeste David Coverdale en siste gang på en stor arena - der denne mannen hører hjemme.

Whitesnake spillte dette på Razzmatazz”:
”Best Years”, ”Fool For Your Lovin”, Can You Hear The Wind Blow”, “Love Aint No Stranger”, “Lay Down Your Love”, “Is This Love”, gitaronanering, “A Fool In Love “, Trommesolo, “Aint Gonna Cry”, “All For Love”, “Guilty Of Love”, “Give Me All Your Love” og “Here I Go Again””
Ekstranummer:
“Still Of The Night” og “Burn”

---

Del på Facebook | Del på Bluesky