Elvira Nikolaisen: Indian Summer

Stemmebrist og avlyst turné er de overskriftene Elvira Nikolaisen har fått mest av i den senere tiden. Synd, for "Indian Summer" hadde vært en glimrende plate å høre i konsertversjon. Platen er mer et bandprodukt enn debuten "Quiet Exit" fra 2006, men har kanskje ikke de samme toppene.


På den annen side, Indian Summer er meget jevn, og Elvira og bandet har skapt et mer helhetlig sound til sammenligning med debuten også.

Singelen "The One You Cannot Keep" treffer umiddelbart, og har fine detaljer som fester seg. Arrangementene er igjennomarbeidet, og kjemien mellom det faste bandet igjennom hele plata virker stødig. Jo Schumann, Trond Mjøen, Christer Engen og Ole Kristian Wetten i samarbeid med en lett hes og sjelfull Elvira er definitivt en av suksessfaktorene.

Dramatisk stryk gjør "He Loves Me" til et absolutt høydepunkt av det mer rolige slaget. Sammen med Elviras meget levende piano i samspill med Oslo Session Strings er låten blitt til en meget innholdsrik ballade. Mer tradisjonelle ballader blir det i "Damaged Goods" og "On Your Side", men også her er det fine arrangementer som løfter låtene samt Elviras behagelige vokalfraseringer fremst i lydbildet.

70-talls westcoast-gitar blir servert på gullfat i "Won't You Come Closer", og denne damen har så visst Linda Ronstadt-referansene sine i orden. Gitarist Jo Schumann får boltre seg hele siste minuttet av låten, og gjør en herlig innsats i albumets mest rocka låt.

Indian Summer er ikke et album som har låter som umiddelbart slår knockout på deg, men det er et mer forseggjort album enn debuten mye på grunn av gjennomarbeidede arrangementer, mange fine banddetaljer og enkel, men stilriktig produksjon. En fin plate å ha på repeat i vårsolen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En annerledes Elvira Nikolaisen

(11.10.25) Hun var en gang på vei til å bli pop-dronning. Nå er hun et helt annet sted. Elvira Nikolaisen følger sine instinkter, og gjør nøyaktig som hun vil.


Elvira Nikolaisen: Quiet Exit

(10.05.06) Smått hypa, må det være lov å si. Smått kjedelig også - men hun innfrir forventningene. "Quiet Exit" er akkurat den plata vi kunne forvente.


En annerledes Elvira Nikolaisen

(11.10.25) Hun var en gang på vei til å bli pop-dronning. Nå er hun et helt annet sted. Elvira Nikolaisen følger sine instinkter, og gjør nøyaktig som hun vil.


A Killer's Confession - snakk om å ta feil

(10.10.25) Ikke døm en bok etter omslaget, heter det, men det er himla vanskelig når «designet» til gruppa er så harry. Navn, cover, masken som vokalist Waylon Reavis tilsynelatende bor i. Ingenting ved A Killer’s Confession fristet til at jeg skulle sjekke det ut.


Bildespesial: W.A.S.P. – kompakt, hardt og visuelt

(10.10.25) Ikke like sjokkartet som da de ble nektet å stille som oppvarmere (med blod og gørr) for Iron Maiden i Drammenshallen i 1986, men stadig energiske og stødige leverandører av old school heavy metal.


The Beths begeistret på Parkteatret

(09.10.25) The Beths leverte vakker balansekunst mellom hjertesorg og gitarpop. God "feeling", og tilnærmet kirurgisk presisjon.


Martin Hagfors matcher Robert Plant

(08.10.25) Jeg finner bare ett album denne høsten som tåler sammenligning med «Folk-A-Dots». Den utgivelsen er signert Robert Plant.


Death Metal til du dør!

(08.10.25) André Nautøy skriver at han innimellom har følt seg som Ivar Metal Aasen, altså i familie med eventyrsamleren. Det kan trygt sies å være årets metal understatement!