Elvira Nikolaisen: Indian Summer

Stemmebrist og avlyst turné er de overskriftene Elvira Nikolaisen har fått mest av i den senere tiden. Synd, for "Indian Summer" hadde vært en glimrende plate å høre i konsertversjon. Platen er mer et bandprodukt enn debuten "Quiet Exit" fra 2006, men har kanskje ikke de samme toppene.


På den annen side, Indian Summer er meget jevn, og Elvira og bandet har skapt et mer helhetlig sound til sammenligning med debuten også.

Singelen "The One You Cannot Keep" treffer umiddelbart, og har fine detaljer som fester seg. Arrangementene er igjennomarbeidet, og kjemien mellom det faste bandet igjennom hele plata virker stødig. Jo Schumann, Trond Mjøen, Christer Engen og Ole Kristian Wetten i samarbeid med en lett hes og sjelfull Elvira er definitivt en av suksessfaktorene.

Dramatisk stryk gjør "He Loves Me" til et absolutt høydepunkt av det mer rolige slaget. Sammen med Elviras meget levende piano i samspill med Oslo Session Strings er låten blitt til en meget innholdsrik ballade. Mer tradisjonelle ballader blir det i "Damaged Goods" og "On Your Side", men også her er det fine arrangementer som løfter låtene samt Elviras behagelige vokalfraseringer fremst i lydbildet.

70-talls westcoast-gitar blir servert på gullfat i "Won't You Come Closer", og denne damen har så visst Linda Ronstadt-referansene sine i orden. Gitarist Jo Schumann får boltre seg hele siste minuttet av låten, og gjør en herlig innsats i albumets mest rocka låt.

Indian Summer er ikke et album som har låter som umiddelbart slår knockout på deg, men det er et mer forseggjort album enn debuten mye på grunn av gjennomarbeidede arrangementer, mange fine banddetaljer og enkel, men stilriktig produksjon. En fin plate å ha på repeat i vårsolen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En annerledes Elvira Nikolaisen

(11.10.25) Hun var en gang på vei til å bli pop-dronning. Nå er hun et helt annet sted. Elvira Nikolaisen følger sine instinkter, og gjør nøyaktig som hun vil.


Elvira Nikolaisen: Quiet Exit

(10.05.06) Smått hypa, må det være lov å si. Smått kjedelig også - men hun innfrir forventningene. "Quiet Exit" er akkurat den plata vi kunne forvente.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.


Jonas Fjeld setter fra seg bagen

(01.12.25) Dammen-folket kan ikke få nok av sin trubadur. Nå blir det ekstrakonsert på Bragenes torg, dagen før den siste - og største - konserten han noen gang har gjort som turnerende musiker.


Funk til du dør!

(01.12.25) Om du ikke visste bedre, kunne du tro du var invitert på en jam i Prince-fabrikken. The Bump Squad er funk, og atter funk. Men The Bump Squad er et heilnorsk orkester!


GrowN - og Purple og Marillion

(29.11.25) Vi ønsker mer aktivitet framover, både på scene og i studio.


Finland har så mye mer enn bare tusen sjøer!

(26.11.25) Fra ren dødmetall til mer gothdeathdoom og videre i retning av synthproggothdeathdoom og forbi ...


Ren konsertmagi, Dirty Loops

(26.11.25) Noen konserter treffer deg i mellomgulvet. Andre treffer deg rett i hjernen og rister rundt på alt du trodde du visste om popmusikk. Dirty Loops på Byscenen gjorde begge deler, med et smil, et glimt i øyet og en musikalitet som får vanlig dødelige musikere til å vurdere ny karriereplan.