Sting: Brand New Day

Foruten Sting sjøl, er 32 musikere lista opp i coveret. Intet mindre. Kjernen er likevel det bandet han har hatt gjennom hele 90-tallet. Det betyr mer flinkis-pop, og det er fortsatt forstemmende bra.

Av Arild Rønsen // 28.09.99

Hva lyd og vidd angår, holder jeg en knapp på Peter Gabriel som den store revolusjonære. Med ”Brand New Day” legger Sting seg soundmessig nærmere Gabriel enn noen gang. Dette element av den tredje verden... det er vanskelig å forklare.

Noen instrumentelle endringer? Ja. Hans mangeårige følgesvenn Branford Marsalis deltar, men bare som klarinettist. Marsalis’ rolle som en slags hovedblåser er erstatta av den flinke trompeteren Chris Botti – som imidlertid heller ikke tildeles mer enn en ganske perifer rolle. Det virker som om produsenten og programmereren Kipper har fått dra storparten av lasset denne gang.

I likhet med eksempelvis Paul McCartney, er nyhetens interesse per 1999 forsvunnet fra Stings karriere. Det betyr lite eller intet for bedømmelsen av ”Brand New Day” som separat produkt. Jeg har alltid likt mannen, og gjør det fortsatt – og denne plata er ikke helt uten overraskelser. Lytt til ”Fill Her Up”: Den begynner som ei reinspikka country-låt med pedal steel gitar, beveger seg via et rocka parti med stort kor (rock; men ikke mer ”rock” enn det kan bli med Vinnie Colaiuta/Manu Katche på trommer), for så å ende i Jason Robellos (Kenny Kirkland er ute) jazz-piano... Stevie Wonder trakterer forresten sitt høyst karakteristiske munnspill på tittelkuttet

Jeg ser ingen grunn til at Sting skal vinne mange nye venner med ”Brand New Day”. Samtidig er den så bra at han ikke risikerer å miste én gammel fan. Om jeg hadde hatt et slikt behov, og han var på markedet, ville jeg fullstendig bekymringsløst kjøpt bruktbil av Sting – usett.