Regnet ga aldri opp... ikke Sting heller

Det regnet før konserten. Det regnet under konserten. Og det regnet lenge etter at Sting hadde forlatt scenen på Sverresborg Arena. Likevel sto nesten 10.000 trøndere løpet ut sammen med den britiske legenden.

---

Sting / Sverresborg Arena, Trondheim / 29.06.26

Av Petter Aagaard // 30.06.26

---

Det sier kanskje mest om både publikum og artisten denne kvelden. For selv om konserten aldri helt nådde de største høydene, var det mer enn nok kvalitet til at den gjennomvåte mandagskvelden ble en opplevelse det var verdt å bli klissvåt for.

Sju år etter forrige besøk var Sting tilbake i Trondheim med «Sting 3.0». Et nedstrippet trioformat sammen med gitarist Dominic Miller og trommeslager Chris Maas. Rundt 10.000 publikummere trosset et regnvær som aldri så ut til å ville gi seg, og jeg tror faktisk Sting lot seg imponere.

Konserten åpner akkurat slik man håper den skal. Først «Message in a Bottle», så «If I Ever Lose My Faith in You» kom kort tid etter. De ga publikum en pangstart. Riktignok sliter lyden innledningsvis med å finne formen, og vokalen er tidvis overraskende ujevn. Sting tar noen snarveier, mens Dominic Miller stjeler mye av oppmerksomheten med et gitarspill som holder skyhøy klasse fra første tone.

Det er forresten provoserende hvor bra Sting ser ut. 74 år gammel entrer han scenen med en selvsikkerhet og tilstedeværelse som mange artister halve alderen bare kan misunne ham.

Trioen fungerer gjennomgående godt sammen. Chris Maas leverer stødig bak trommene, Miller briljerer nærmest hele konserten, og Sting viser både glimt i øyet og selvironi. Da han annonserer en liten «hydration break» med et skråblikk mot fotball-VM, sitter humoren fortsatt løst. En annen gang peker han opp mot en liten rød hytte oppe i dalen, og sier at han har et slikt hus i sitt hjemland ... «No wait a minute, I hava a castle back home...» Morsom fyr.

Etter hvert bedrer også lyden seg betraktelig, og konserten finner en bedre flyt. Likevel blir midtpartiet alt for langt og litt for stillestående. Tempoet faller, intensiteten daler, og flere av de mer obskure låtene mangler den nerven man vet Sting er i stand til å skape.

Mot slutten våkner han heldigvis for alvor. Basslinjene sitter strammere, og vokalen blir sikrere. «Roxanne» tenner publikum, og allsangen under «Every Breath You Take» viser hvor sterkt dette låtmaterialet fortsatt står.

Den vakre avslutningen med «Fragile» blir kveldens store høydepunkt. Der finner Sting endelig den magien konserten har lett etter nesten hele veien.

Likevel er det ingen tvil om at noen gikk hjem litt skuffet. Et jevnt sig av publikummere mot utgangen den siste timen fortalte sitt. Regnet spilte nok en rolle, men hadde konserten holdt samme nivå hele veien, ville nok flere blitt stående til siste applaus.

Men de som ble igjen, fikk oppleve en avslutning som løftet helhetsinntrykket betydelig.

Dette ble kanskje ikke en av Stings aller beste konserter. Samtidig er låtkatalogen så sterk, samspillet i trioen så solid og avslutningen så fin at man går hjem med et smil, selv om man er klissvåt.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky