Heidi Marie Vestrheim: Beautiful Houses
Det løsner ikke helt for Heidi Marie Vestrheim, men hun fortjener langt bedre enn den bortimot totale stillheten hun møtes med.
Jeg tror hun sliter med et image-problem. Fra hun forlot et Atakama som gikk i oppløsning i 2002, har vi vel alle hatt en formening om at Vestrheim skulle bli en annerledes artist. EPen "Pigs" i 2003 og albumdebuten "Signs And Fiction" året etter har vel begge pekt i den retning.
En smått overfladisk lytting til "Beautiful Houses" etterlot et smått skuffende inntrykk av mainstream. Ved nøyere ettersyn er dette en urettferdig kritikk - for Heidi Marie Vestrheim er i sannhet en original artist.
Likevel mangler det noe. Hun arrangerer låtene fiffig, serverer for eksempel et fantastisk stryker-akkompagnement i "Ken's Pets", samtidig som hun meget vellykka bringer større doser elektronikk inn i sitt sound, og er... ja, original. Så hvor ligger feilen? Det som gjør at plata ikke blir magisk bra, men heller lettglemt - uansett hvor fint gjennomført den er?
Det blir for mye midt i mellom. For lite Ani DiFranco og Joni Mitchell. For mye Dido og Lene Marlin. For jeg tar det for gitt at det er i førstnevnte kategori Vestrheim føler seg mest hjemme?
29-åringen står kort og godt ved en skillevei i sin fortsatt unge karriere. Jeg tror hun burde glemme tanken på å lage en MTV-hit. Og forbli indie. På alvor - og altså mye mer indie enn hva "Beautiful Houses" indikerer.
Del på Facebook | Del på Bluesky