Heidi Marie Vestrheim: Signs And Fiction

Ikke la deg lure av okseringen i nesa og raddisfrisyren til tidligere Atakama-vokalist Heidi Marie Vestrheim; heller ikke den strålende Yankovic-morsomme etterlikningen av Tori Amos' plateomslag på "Strange Little Girls". På sitt beste er platedebuten "Signs And Fiction" en glatt og bleikfeig presentasjon av middelmådig visepop.

Av Anders Finslo // 23.02.04

Dagen etter by:Larm lå "Fiction And Signs" ute for salg i landets platebutikker, og etter gode konsertanmeldelser og sekserterning i Bergens Tidende tør jeg vedde på at mange tok sjansen på å kjøpe plata uhørt. Jeg tør også vedde på at omtrent like mange er skuffet over varene.

Spillegleden er kvalt til døde av renvaskede produksjonsfingre. Det høres ut som hun har forsøkt å lage den kjedeligste popplata i verden - og nesten fått det til. Sangstemmen virker anstrengt, som om den har druknet i gelatin. Og låtskriverteften er så ustabil at det er vanskelig å forstå hvor hun egentlig vil. Er det virkelig samme jente som har skrevet fantastiske "Rings" og patetiske "Perfect"? På det jevne er Vestrheim en middelmådig Alanis-kopi med sans for Suzanne Vega og Joni Mitchell. Det holder kanskje for lokalpatriotene i Bergen, men ikke for meg.

Men om låtstammene er skjøre, så er de aldri så bleke og pregløse som produksjonen. Jeg har en følelse av at Vestrheim faktisk ønsker å fortelle noe (vet ikke hva), men at produksjonen hindrer henne og stritter i andre retninger. Du må gjerne lese det som en unnskyldning av Vestrheim - for meg er det det - men folk flest tenker ikke at "jøss, dette hadde vært kjempebra hvis det ikke hadde vært for...". Til det er det altfor mange gode alternativer i platebutikken. "Signs And Fiction" er og blir et ustødig og sprikende plateprodukt, og det er det folk hører.

Styr unna butikken, og kjøp heller en konsertbillett neste gang hun gjester en scene nær deg. Det er mest rettferdig både mot deg selv og Heidi Marie Vestrheim.