Serena Maneesh: Serena Maneesh
Serena Maneesh serverer støy med stil. Det etterlengtede debutalbumet kan virke stillestående, monotont og bråkete ved første gjennomhøring, men blar man litt lengre inn i musikken, finner man en del snadder for øregangene. Likevel tar støyen overhånd på en god del av materialet, og skiva er totalt sett ikke så fantastisk som mange skal ha det til.
Emil Nikolaisen er sjefen i Serena Maneesh - en mann med mange jern i ilden. Han har holdt hus i band som Silver og The Loch Ness Mouse, og vært bakmann for en rekke indieband i både inn- og utland.
Nå er det Serena Maneesh det dreier seg om. Et femhodet troll som buldrer over deg og leverer kraftige flashbacks fra band som My Bloody Valentine. Støyrock, altså. Ikke akkurat en hip og trendy musikksjanger, og den mangler vel forsåvidt også stolte tradisjoner. Det er nemlig ingen enkel sjanger de har valgt å bryne seg på. Altfor mange tilfeller av støyrock ender opp som, ja - nettopp støy. Kunsten er å balansere på grensa mellom det musikalske og det bråkete, og der treffer Serena Maneesh bare tidvis. De gode melodiene er kanskje ikke det bandet legger mest vekt på, men det kunne de med fordel gjerne gjort. Man må virkelig kjempe for å få med seg essensen her, men ting som "Don`t Go Down Here" og "Drain Cosmetics" gjør bryet verdt.
Dette er dog ikke noe album som kommer til å bli ihjælspilt i min stue. Støyen tar overhånd i for mange tilfeller, og da sitter vi igjen med et ute-av-kontroll-album som får godkjent karakter.
Del på Facebook | Del på Bluesky