120 uforglemmelige minutter

(Oslo/PULS): Elektronisk, liksom? Vel har de tidvis tre keyboardister i sving, og gudene skal vite at det er mange duppeditter som spiller på lag. Men 120 Days låter per i dag gitar, gitar og gitar – vevd inn i et sound som føles altomfattende. Kaskader av lyd. Dette er den beste konserten jeg har vært på siden Miles Davis i Molde. De som kjenner meg, skjønner at da – da er det alvor.

---

Serena Maneesh, 120 Days / /

Av Arild Rønsen // 04.02.07

---

Serena Maneesh åpna showet, og bedre support kunne ingen ønske seg. Slik de to banda spiller i dag, er det nærmest hipp som happ hvem som går på scenen først. Hvis dette er the new sound of Norway, så har Kongeriket faktisk ett og annet å være stolt over.

Men hvor ligger hemmeligheten begravd?

Støy. Kaos. Disiplin.

De skriver ikke låter, slik en låt vanligvis betraktes. To vers, refreng… well, y’ know. 120 Days & Serena Maneesh drar rocken til ytterkanter vi neppe visste fantes, og er sånn sett eksempel på hvor lite tydelig begrepet rock er. Bob Dylan er rock, og 120 Days er rock – men de har s’gu ikke meget til felles!

Det er psykedelia, men ikke full freak out. Jeg tenker Station to Station; David Bowie på vei til Berlin og Brian Eno. Langt ute i tåka, men likevel distinkt.

Først og fremst handler det om å skape en stemning, nei forresten – en transe. Denne musikken gjør deg helt oppslukt. Den tar tak i deg, med hud og hår, og jeg tar meg sjøl i å tenke: Hvorfor kan ikke dette groovet vare evig? Kan det bli enda høyere nå? Here it come’s, the feeling! Milde Himmel – for noen øyeblikk!

Akkurat samme feelinga som Nils Petter Molvær. Og tro meg; albumet de har gitt ut er bare en bitteliten forsmak på hva du får live. Noen må rett og slett ta et grep, og få en av disse konsertene ut i et format som er tilgjengelig for folket.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky