White Stripes: Get Behind Me Satan
To år har gått siden "Elephant" trampet over oss. Ikke akkurat verdens enkleste jobb å følge opp en sånn plate, og Jack & Meg går i mange feller underveis på denne ferden, før de ankommer målstreken som en noe skadeskutt duo.
Som dere forstår; dette er ingen ny "Elephant", eller "White Blood Cells" for den saks skyld. "Get Behind Me Satan" plasserer seg kvalitetsmessig et godt stykke bak disse to mesterverkene. Årsaken er for det første mangelen på de virkelig gode låtene. I tillegg er det er noe tamt med Jack & Meg anno 2005. Magien og energien har blitt litt borte, selv om de glimter til også på dette albumet - bare synd det er såpass sjelden.
Istedet for å låte skittent og tøft, låter det nå til tider småtrivelig - og selv om det funker i små doser, er det ikke slik vi har lært oss å kjenne og elske White Stripes. Her går brorparten av låtene i rolig tempo, backet opp av piano og akusiske gitarer. Unntakene er singelen "Blue Orchid" og skittenbluesrockeren "Instinct Blues". Dog er ingen av disse noe mer enn helt greie låter.
Da funker heller "My Doorbell", "The Denial Twist" og den spektakulære bluegrassrockeren "Little Ghost" bedre. Sistnevnte bør bli en livefavoritt når den særegne duoen stikker ut på turnè senere i år.
Når den lovsang-aktige og dørgende kjedelige avslutningelåta "I`m Lonely (But I Ain`t That Lonely Yet)" toner ut, sitter man igjen med en trang til å ville sette på "White Blood Cells" for igjen å få tilbake godfølelsen. Alt i alt en skuffende plate, basert på forventningene.
Del på Facebook | Del på Bluesky