Vanvittige White Stripes

(Oslo/PULS): Stemningen var elektrisk på Rockefeller i minuttene før White Stripes entret scenen – og forholdt seg slik to the bitter end. White Stripes hadde mye å leve opp til, med tanke på fjorårets Betong-opptreden, men Jack & Meg skuffet ingen.

---

White Stripes / /

Av Espen R. Hovelsen // 15.05.03

---

White Stripes leverte fjorårets beste Oslo-konsert på Betong, om man skal tro ALLE som var der. Jeg var ikke der, så akkurat det skal jeg ikke legge meg opp i. Jeg så derimot White Stripes på en del festivaler i fjor, blant annet Quart og Roskilde, hvor de absolutt ikke fant seg til rette. I går fikk vi bevist en gang for alle at denne eksentriske duoen skal oppleves på en klubbscene, og ikke foran hundretusen mennesker i friluft og solskinn. En forkjøla Meg White og en hemningsløs Jack White lagde igjen fest, denne gangen for et utsolgt Rockefeller.

De har fire album å plukke låter fra, men konsentrerer seg stort sett om de to siste; gjennombruddsalbumet "White Blood Cells" og den nye "Elephant". Musikken er nedstrippa og autentisk - nesten fullstendig ribbet til skinnet. Allikevel fikser de å lage ekstremt mye lyd - og vi snakker da ordentlig grom lyd! White Stripes er genuin og ekte garagerock, i ordets rette forstand. På Rockefeller har de alt på sin side: perfekt lyd, et perfekt publikum og en tvers igjennom strålende settliste.

En oppjaget "Hotel Yorba" og en brautende og tøff versjon av den siste singelen "Seven Nation Army" høster nok aller mest jubel hos de 1400 publikummerne, men de roligste øyeblikkene er også fantastiske. Dolly Partons vidunderlige "Jolene" framføres på sentimentalt vis av duoen, mens Meg tar seg av vokalen alene på "In The Cold, Cold Night". Vakkert, skakt og sjelfullt. En liten tur tilbake i tid fikk vi også, gjennom "Sugar Never Tasted So Good" og Dylan-coveren "One More Cup Of Coffee" fra debuten, og "You're Pretty Good Looking For A Girl" fra "De Stijl".

Absolutt ingenting å sette fingeren på under gårsdagens store happening, selv om kommunikasjonen med publikum var totalt fraværende. Jack og en forkjøla Meg valgte parolen let the music do the talkin`, og det resulterte i en innertier av en konsert med et uhyre tøft band.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky