Jan Erik Vold: Vold Synger Svadaåret Inn
Jan Erik Vold er intet mindre enn en egen sjanger. Når han nå har nådd - det er vel nåk nå nå - midten av 60-åra debuterer han som sanger. Uansett hvordan han framstår så er det den samme skarpe, reflekterte, kritiske, morsomme og aldri hvilende Vold vi møter. Med denne inngangen på året gir Vold oss nok en gang grunn til å tenke etter og trekke på smilebåndet.
Jan Erik Vold har vært en viktig del av min oppvekst. Han var blant de som fikk unge sinn til ikke å akseptere automatisk det vi blei fortalt av autoriteter av forskjellig slag. Slik var det, slik er det og ikke det aller minste tyder på at den Stockholms-baserte Oslo-entusiasten kommer til å slutte med sine sylskarpe og kritiske skråblikk.
Nå er han ute med sin åttende CD siden 1986 og denne gangen er han mer aktuell enn noen gang - i alle fall på ett område. Alt rundt denne innspillinga er nemlig gjort i 2005 og det betyr at tematikken i Volds tekster i mange tilfeller tar for seg svært ferske hendelser og problemstillinger.
NSBs nedleggelse av direkteforbindelsen mellom Oslo og Stockholm ved årsskiftet får sjølsagt gjennomgå og det er ikke å ta for hardt i å påstå at Vold mener det er en feil måte å markere unionsoppløsninga på! Kommunale avgjørelser i hovedstaden som handler om trikk, bad og en viss stadion ikke så langt fra sentrum, blir sjølsagt behandla på sedvanlig vis.
Volds enorme fascinasjon for skøytesporten - og her snakker vi både om seierherrene og de som bare fikk det til på onsdager på Fagernes litt seint på sesongen helst - får vi også flere betraktninger rundt. Aller sterkest er kanskje likevel Volds farvel til sin gode venn og kollega Arild Nyquist som forlot tida i desember. "Requiem For Arild Nyquist" forteller oss at de to var sjelsfrender og gjensidige inspiratorer.
Bedre tonefølge enn det håndplukkede laget med Frode Alnæs gå gitarer, Terje Gewelt på basser, Alfred Janson på trekkspill, melodika og piano og Jarle Vespestad på trommer, kunne ikke Vold ha ønska seg. Her finnes herrer fra flere generasjoner med tilgang på impulser fra alle slags sjangre og om musikken er spesialkomponert eller er tidligere kjente låter, så passer det hele veien til Jan Erik Volds særegne lyrikk og stemme.
Jan Erik Vold er som sagt sin helt egen sjanger, men at det er mye jazz i både han, hans tekster og måten hans å framføre dem på er hevet over tvil. I mine ører og i mitt hode var han og hans tankegods usedvanlig spennende på 70-tallet. Slik er det på alle vis også i 2005.
Del på Facebook | Del på Bluesky