Øyafestivalens høydepunkt: TV On The Radio!

(OSLO/PULS): Middelalderparken var proppfull av styla Carlings-maskotter torsdag ettermiddag. Men den virkelige nye vinen, TV On The Radio, var overraskende ukjent for det fremmøtte hipsterkarnevalet. Etter torsdagens konsert, derimot, kommer TVOTR til å være på tilsvarende manges tunger og i platehyller over hele byen. For maken til konsert har ingen holdt på norsk jord på svært lenge.

/ /

Av Anders Finslo // 13.08.04

TV On The Radio er utpekt som det mest spennende og banebrytende NYC-bandet siden Strokes-revolusjonen for tre år siden. På Øyafestivalen torsdag ettermiddag rettferdiggjorde de statusen – og mer til – med et knallsterk musikalsk leveranse, ledsaget av en kledelig upretensiøs "just-for-the-love-of-it-holdning" man sjeldent ser hos band av dette kaliberet.

Men så er Brooklyn-gjengen også et sjeldent tilfelle. Debutplata "Desperate Youth, Blood Thirsty Babes" er kanskje det viktigste brobygger-eksperimentet mellom svarte og hvite musikktradisjoner siden Carlos Santana eller BRC-general Vernon Reids glanstid for mange herrens år siden.

TVOTR består av musikere med klare preferanser fra begge sider av rase-broene. Bandgrunnlegger Dave Sitek kommer fra den hvite, støyete avantgarde-scenen fra 80-tallet, og uttrykker seg til forveksling likt feedbackguru Lee Ranaldo i Sonic Youth. I går stod han som en hissig brilleslange med Coca Cola-logo på brystet (bandet er altså ikke kastet seg på rockekorrekte protester mot multinasjonale selskaper eller veike fuckyous til Bush og terrorkrigen), og meiet løs på tolvstrengsgitaren med kassevis av effektbokser med på laget.

Human-beatbox og vokalist Tunde Adebimpe, på sin side, innehar hele move-katalogen til James Brown, og synger funky og oppofrende gospelaktig over Siteks nowave-arrangementer. Turnetrommis Jaleel Bunton veksler allsidig mellom reggae, rock og pornofunk-rytmer, mens Kyp Malone binder Jamaica og Seattle sammen i finurlige nøster med Gibsongitarer og en gigantisk afrofrisyre.

Sammen låter det intet annet enn fantastisk. Fantastisk spennende. Fantastisk treffende. Fantastisk friskt. Og fantastisk annerledes. Ingen over og ingen ved siden av TV On The Radio, - verken på årets Øyafestival eller noe annet sted sommeren 2004.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Øyafestival Dag 3: Fortsatt sola som vant

(15.08.04) Sola brente oss nesten ihjel på lørdag. Men takket være pilsen, og til tross for band som Euroboys, kan vi melde om en verdig avslutning på årets Øyafestival.

Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser

(14.08.04) Foruten den steikende sola var det smått med lyspunkter på fredagens Øyafestival. Men noen gode øyeblikk var det, deriblant fra supergruppa National Bank som sto for en feiende flott debutkonsert. Under følger anmeldelser fra festivaldagens oppturer og nedturer.

Sombr - indie-pop/rock-stjerne?

(11.11.25) Han headliner fredagen på Øya neste år. Hvor god er Sombr?

Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.

Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.

Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.

Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.

Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.