Øyafestival Dag 3: Fortsatt sola som vant

Sola brente oss nesten ihjel på lørdag. Men takket være pilsen, og til tross for band som Euroboys, kan vi melde om en verdig avslutning på årets Øyafestival.

---

/ /

Av Torgeir Kjeldaas // 15.08.04

---

Bonk:

Bonk sto for en av de mest positivt omtalte norske utgivelsene anno 2004. Ikke uten grunn. Skiva "Western Soul" har det som skal til for å lage en god rockeplate: Energi. På Øya har de klart å pakke med seg energien fra skiva og skrudd den enda et hakk opp i solsteiken.

Bonk fikk dagen på rett kjøl igjen etter nok et dustete møte med en vrang Øyavakt. I fjor var det matpakka mi som ble konfiskert, i år var det selve matboksen som straks måtte destrueres ved inngangen; lokket kunne selvsagt på et blunk forvandles til et drapsvåpen hvis jeg valgte å slynge den ut mot en stakkars intetanende artist f.eks. midt i en gitarsolo. Men hvorfor er en frisbee greit, og matbokslokket mitt i mykplast ikke? Eller hva med kjærlighet på pinne? Husker dere ikke hva som skjedde med Bowie på Norwegian Wood? Hæ? Faen steike.

Men jeg hadde ingen grunn til å kaste noe på Bonk. Tvert i mot. Jeg liker Bonk. Dessuten likte jeg matboksen min. Det kunne ikke falle meg inn å kaste den noe sted.

Bonk klarer seg strålende uten at vi til enhver tid behøver å minnes på at de har en fortid i bl.a. Kung Fu Girls, det har vel de fleste fått med seg nå. Disse gutta beviser nok med den musikken de lager den dag i dag - også på Øya. Imponerende, intenst og velspilt. Takk.

TK

Euroboys:

Euroboys bør ta hintet når flere hundre menesker forlater konserten umiddelbart etter hitlåta "One-Way Street".

Lydansvarlig må selvsagt ta sin del av ansvaret for at Euroboys bare delvis lyktes på Øyafestivalen lørdag. Men før de kan skylde på andre, bør de ta en grundig oppvask i egne rekker.

For det første: Den visuelle teften er nesten for utviklingshemmet å regne. Det bør være et minstekrav at bandmedlemmene i norges mest omtalte poporkester ser ut som de kommer fra samme planet! Turbo-Schreiner stiller i retro-overtrekksjakke, mens Mats Engen ser ut som Jon Skolmen i Selskapsreisen med kakifarget misjonærshorts og hvitt pannebånd. Fy!

Diksjon og vokal intonasjon trengs definitivt å pusses på. Ikke at det er så nøye om man synger litt "ute" noen ganger. Men når man først mener en er så forbanna bra, som Knut Schreiner stadig poengterer, så får man pokker meg holde tonen også!

Som låtskrivere har de også lang vei å gå. Så fort låtene blir fratatt den herlige plateproduksjonen på "Soft Focus" og erstattet med halvdårlig livelyd, så forsvinner også låtnervene ut i intet. Med få unntak er det lite å hente i Euroboys' komposjoner på "Soft Focus", - overraskende lite i forhold til hva jeg trodde i forkant av konserten.

Som instrumentalister er de derimot upåklagelig dyktige, både som lagspillere og individualister. Særlig Schreiner utøver en timing, og en tonefølelse på gitaren som burde ta pusten av de fleste gitarspirer. Det skal han ha. Og derfor - og kanskje bare derfor - ble konserten et greit musikalsk minne å ta med seg nedover Gamlebyen lørdag kveld.

AF

The Lemonheads:

En av oppturene het The Lemonheads, en humørfylt etappe med pop av beste merke.
Det er kanskje et under at de spiller på Øya 2004 og at Evan Dando i det hele tatt lever. Jeg er glad det er sånn.

Det oser av (livs?)glede og humør av både Dando og resten av bandet. Ikke det at jeg har hatt noe spesielt forhold til The Lemonheads noen gang egentlig. Med de to fengende albumene "It’s A Shame About Ray" og "Car, Button, Cloth" i ryggsekken, sjarmerte de mange på sin ferd før det hele tilsynelatende tok slutt for en seks-sju år tilbake. For meg ble det mest med sjarmen og ikke så mye mer. Derfor er det kanskje ekstra hyggelig å oppleve et band så inspirert, utadvendt og humørfylt som det vi var vitne til under The Lemonheads' sett denne lørdags ettermiddagen. De er kanskje ikke verdens mest stødige band, men det låter ekte, det låter levende, og det låter riktig. Det låter rett og slett jævlig bra. Og så var det dette med sjarmen igjen da.

Med Mark Lanegan friskt i minne, er det godt at ikke alle gamle helter skuffer, noe Lemonheads var det levende bevis på.

TK

Øyafestivalen begynner å vokse seg stor. Litt for stor kanskje. Det snakkes allerede om å utvide med enda en dag til neste år. Vel vel. Da bør programmet bli vesentlig bedre for at det skal være verdt en allerede alt for høy billettpris. Men jeg gleder meg likefullt, det er alltid hyggelig på Øya. Finvær, god stemning, og et beskjedent antall virkelig gode konserter har nok en gang reddet festivalen fra å bare bli en middels interessant observasjon av Oslofolk med begge beina godt planta i ølmarinaden.

Øya 2004 er historie. Ralph Myerz And The Jack Herren Band sørget for det komplette punktum. (Foto: Torgeir Kjeldaas/Puls)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky