Glimt av magi på Rockefeller

(Oslo/PULS): Damien Rice var mannen bak et av fjorårets mest omtalte og kritikerroste album "O". I går gjestet han og hans band et utsolgt Rockefeller, og leverte en finfin konsert. Imponerte gjorde forøvrig også Josh Ritter som varmet opp.

---

Damien Rice + Josh Ritter / /

Av Espen R. Hovelsen // 02.03.04

---

JOSH RITTER

Som support for Damien Rice får den unge singer/songwriter Josh Ritter muligheten til å eksponere seg selv for et større publikum. Fyren blir, som veldig mange andre i denne sjangeren, sammenlignet med Nick Drake, men her er det faktisk en relevant sammenligning. Ikke bare sjangermessig, men både stemmen og utseende er av Drake-kaliber. Han beviser i sin opptreden at han besitter et låtskrivertalent som absolutt kan føre han langt.

I tillegg har fyren bøttevis med sjarm, og han klarer å kapre oppmerksomheten til nesten hele lokalet. Imponerende også når han på sin siste låt, dedikert til Johnny Cash, stiller seg på ytterst på scenekanten og framfører sin hyllest rett ut i lufta, uten mikrofon og forsterkere. Mer unplugged er det ikke mulig å få det.

Josh Ritter lovet forøvrig å komme tilbake til Oslo med bandet sitt senere denne våren.

DAMIEN RICE

Hovedpersonen denne kvelden fylte John Dee i fjor høst, og denne gangen måtte etasjen over taes i bruk. Tettpakket og utsolgt, og som vanlig på slike konserter frykter man den sedvanlige plapringen blandt noen av publikummerne. Dette skulle vise seg å være ubegrunnet, for det var nemlig eksemplarisk oppførsel blant publikummet som bivånet Rice mandag kveld.

Konserten viste en fremragende artist, som forsøker litt for hardt å unngå det vanlige singer/songwriter-stempelet.

(Foto: Odd Inge Rand/PULS)

Det gjør han ved å til stadighet støye opp låtene på en måte jeg personlig ikke helt har sansen for, men som allikevel vitner om en artist som tør å utfordre både publikum, seg selv og sitt eget låtmateriale.

Damien Rice hadde publikum i sin makt hele tida, og med seg på scena hadde han et koppel med svært habile musikere, men det er to kvinner som utmerker seg i spesiell grad. En av disse var Lisa Hannigan. Med ei dame som dette med på laget kan det umulig gå galt. Hun løfter de fleste låtene flere hakk med sin ytterst følsomme vokal. Den andre kvinnnen jeg snakker om er cellisten, som også gir musikken det lille ekstra.

Jeg var dessverre ikke på konserten i fjor på John Dee, men såvidt jeg kan huske å ha hørt var Damien Rice ganske sprudlende og pratsom under den konserten. Det samme kan ikke sies om gårsdagens Rockefeller-konsert. Ikke før helt mot slutten av konserten fant han det for godt å kommunisere litt med sitt lydhøre publikum. Greit nok, han har blitt en ganske stor stjerne nå, men det skader ikke å gi litt mer av seg selv.

Høydepunktene var tross alt mange, men spesielt "Amie", "The Blower`s Daughter", "Older Chests" og "Cannonball" er guddommelig vakkert å høre. Et par av de nye låtene virker forøvrig også fantastisk gode, så det blir spennende å høre om hans neste album klarer å matche "O".

---

Del på Facebook | Del på Bluesky