Wholy Martin: Vampire Songs
Lytterdistanse og hastverk skal ikke forekomme i Wholy Martins nærvær, selv om det kan være fristende når bandet tråkker i de samme sporene til lounge noir-tradisjonens ukronede konge, Nick Cave.
Wholy Martins musikk ber om å bli hørt med andakt; helst uavbrutt og uforstyrret, lenge etter mørkets frembrudd, og gjerne i selskap med noe ordentlig tungt og døsig brygg i glasset. De fleste av oss delvis inkludert meg selv synder ofte mot de rammebetingelser musikk som dette setter for å komme til sin rett hos lytterne. Derfor blir ofte platekritikker av band som Wholy Martin også litt urettferdige i hvert fall i det øyeblikket man kaster terninger etter dem, eller dømmer dem på andre måter uten å ha kjørt plata i mange repetisjoner over et lengre tidsrom. Først etter en tid kan man kan gjøre seg opp en mening om, i dette tilfellet, Wholy Martin har laget en sterk plate eller ikke.
I dette perspektivet synes jeg også det er galt å skulle ha noe som helst innflytelse på om du som leser kommer til å sjekke ut Wholy Martin eller ikke. Helt ærlig vet jeg ikke om jeg kommer til å sette av tid til Vampire Songs i det hele tatt selv dekker jeg dette lytterbehovet med uuttømmelige Closing Time men jeg forstår folk som eventuelt velger å gi nye artister sjansen.
Vampire Songs er en mørk plate, men aldri depressiv. Den har humør, men den er aldri lettskodd. I den forstand at episk sørgepop alltid vil ha et særpreg er også Vampire Songs full av egenart, men uttrykket er aldri fjernere enn at det er gjenkjennelig fra andre artister. Hvert eneste ytterpunkt blir utlignet av et annet; aldri med resultat av å bli nøytral, men heller som en lyttertilgjengelig likevekt av kontrastfylte stemningsbilder.
Nick Cave og Tom Waits er naturlig å fremheve fra referanselista, men også våre egne Jake Ziah, halvamerikanske Mark Steiner eller NYC-bandet Angels of Light lager musikk i samme assosiasjonsbilder som Wholy Martin.
Del på Facebook | Del på Bluesky