Kari Rueslåtten på Jazzvaka

På sitt beste er Kari Rueslåtten en formidler av god musikk og fine stemninger. Hun synger vakkert, formidler tekst og har et solid grep om publikum. Stemmen og sangteknikken bærer preg av skolering og folkemusikalsk fostring.


Kari Rueslåtten / /


Kari Rueslåtten har vært i London. Da hun kom tilbake i fjor hadde hun med seg det nye albumet sitt, Pilot, som har fått tildels svært gode anmeldelser. Søndag hadde hun konsert med bandet sitt på Jazzvaka i Trondheim og presenterte både gamle ting og smakebiter fra det kommende albumet sitt.

Kari Rueslåtten er en god formidler av musikk, men av og til, når hun blir usikker, får hun litt problemer med intonasjonen og sliter med for lite støtte fra bandet, dette klarte hun imidlertid å finne aksept for hos publikum under Jazzvaka, rett og slett ved å si at hun er så veldig nervøs. Helt greit og veldig forståelig.

Bandet til Kari Rueslåtten fungerte ganske bra på de mer folkevisepregede låtene, det ser ut til at de kan noe om det. På de mer poppregede låtene ble bandet noe spett og Kari Rueslåtten hadde fortjent musikere som kunne fulgt med henne lenger ned i de dypere stemningsleiene.

Musikalsk har Kari Rueslåtten et stort spenn, det er både positivt og litt problematisk. Hun gjør folkevisene sine på en uklandelig måte, mens hun av og til beveger seg litt for tett opptil andre artister på de mer poppregede tingene. Kanskje hadde Kari Rueslåtten vært tjent med å ta med seg folkemusikken inn i et landskap hvor hun satte premissene selv. For det tror jeg hun kan. Litt for ofte fikk man assosiasjoner til andre artister, som Anja Garbarek og tildels Bjørk. At hun beveget seg inn i det irske landskapet eller i områdene til artister som Joan Baez og andre singer-songwriters fra 60-tallet opplevdes som litt mindre problematisk, kanskje avstanden i tid og geografi bidro til dette.

Men Kari Rueslåtten har laget fine låter, både de gamle og de nye som var smakebiter fra neste plateprosjekt, og klarte å plassere dem inn i et fint stemningslandskap både tekstlig og musikalsk.

Konklusjonene på konserten denne kvelden må bli at jeg svært gjerne hører Kari Rueslåtten igjen, men da med et band som låter tetter og har mer bunn, eller i en ren folkevisesammenheng.

Kari Rueslåtten: Sang

Jørn Femseter: Gitar
Frode Flemseter: Keyboards, samples og kor
Håkon Austheim: Trommer


Del på Facebook | Del på Bluesky

Huldra Kari Rueslåtten sitter i peiskroken

(14.05.20) Det begynner å bli 30 år siden Kari Rueslåtten var hulder i The 3rd And The Mortal – et band som spilte hva vi vel kan kunne kalle metal/pop? De brøyt noen musikalske barrierer. Så er ikke tilfelle med Kari Rueslåtten anno 2020. Men er musikken likevel bra?


Cyan Kicks rocker!

(19.12.25) Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.