Beck: Sea Change
Et forhold gikk i tusen biter for Beck. Da måtte han selvfølgelig lage ei plate - hans uten sammenlikning beste til nå. Hvilket jo sier en hel del. Vi snakker tross alt om mannen som fikk de aller fleste oppegående hoder til å - helt ut i tåka og uten å vite om det - gå rundt å gaule "I'm a loser baby, so why don't you kill me"...
Maken til mega cred-hit opplever vi bare svært sjelden. (Om du fortsatt ikke har fått med deg hva han mener i første del av refrenget, skal du ikke fortvile. Han synger soy un perdedor - som betyr at man er en taper, på spansk.)
Da skreiv vi 1994, og han ga ut sitt debutalbum "Mellow Gold". Siden den tid har han tidvis overøst oss med skiver; alltid interessant, men ikke alltid like lysende.
Beck har nærmest gjort det til en regel at vi ikke skal vite hva han kommer med. Denne ideologien har resultert i vidt forskjellige album, i vidt forskjellige stilarter - selv om alt ut fra en forsvarlig vurdering på sett og vis kan puttes inn i den store "pop/rock"-båsen. De som så ham på Quart 2001, fikk for eksempel med seg en nærmest reindyrka soul-konsert.
Dette er noe helt annet.
"Sea Change" er singer/songwriter-kunst av ypperste merke, mixa med ikke så små doser britisk psykedelia og Østens toneganger. Således sender en låt som "Round The Bend" tankene til både Talk Talk og Boollywood. Strykerarrangementet er av indisk opprinnelse, stemninga helt nede.
Han er gjennomgående sørgmodig, men ikke knust. Musikken varierer i intensitet, men blir aldri hektisk. Akustisk gitar er det definitive hovedinstrument, selv om de fleste sangene er utstyrt med keyboards av ymse slag.
Alt på denne plata er tvers gjennom troverdig.
Idet enda ett år er i ferd med å gå over i historia, sklir "Sea Change" med den aller største letthet inn på min personlige Topp 5 2002.
Del på Facebook | Del på Bluesky