Yes, Beck
En av rockens største melankolikere vender tilbake. Mer nedstemt, i musikalsk forstand, enn noen gang.
Han har gitt ut tre album i mellomtida, men – siden han sier det sjøl – må det være lov å betrakte dette albumet som broren til «Sea Change» fra 2002. Nigel Godrich – mest kjent fra samarbeidet med Radiohead – er tilbake i produsentstolen.
Det hviler en noe lysere tone over «Morning Phace» enn forgjengeren, men den musikalske tonen er den samme. Veldig annerledes enn gjennombruddet, som kom for tjue år siden, med cross over-hit’en «Loser». Med den ble han en slags ufrivillig talsmann for generasjon X – de som skulle gi faen i alt. Midt i førtiåra har han, som generasjon X, funnet ro i hjemmet og familien.
Han har flørta med nær sagt alt som fins av sjangre i moderne, hurtiggående populærmusikk. Men nå er det sakte som gjelder. Det låter nærmest nifst vakkert – men for «konvensjonelt» til å være Beck? I mine ører har han aldri vært bedre.
Beck briljerer aldri som gitarist, men det lydmessige miljøet han vandrer i er utsøkt elegant – og som vokalist er han, som vanlig, både utsøkt og elegant. Tidvis dobler han seg sjøl i rein Simon & Garfunkel-stil!
Noen av hans fans blir sikkert irritert om man trekker trådene tilbake til Pink Floyd – de gamlingene, liksom? Men digga ikke generasjon X – mens de rusla rundt og trodde de var «alternative» - så streite band som Blur, Suede og Oasis? Og hvor kom deres inspirasjon fra, om ikke fra The Beatles?
Er du 40 år eller eldre, er «Morning Phace» et av de sikreste kjøpene du kan gjøre.
Del på Facebook | Del på Bluesky