Lorna Shore m/gjester - uforglemmelig!

Minusgradene holder seg iskalde i Oslo sentrum en kald onsdagsettermiddag, men det stopper ikke «Metall Nordmann» i å stå ute i bort imot en time før dørene åpner. Man kjenner at det er kaldt, men alle vet at kveldens show blir brennhett.

---

Lorna Shore, Humanity´s Last Breath, Shadow of Intent, Whitechapel / Sentrum scene / 18.02.26

Av Anniken Oline G B // 21.02.26

---

Køen strekker seg rundt store deler av bygget, men med en kontrollert og flott gjeng i dørene så går køen raskt og ryddig inn på Sentrum Scene.

På plakaten: Humanity´s Last Breath, Shadow of Intent, Whitechapel og Lorna Shore. Billettene ble revet bort på veldig kort tid, og det var godt oppmøte før første band gikk på.

Første gjeng ut er det svenske deathcore-bandet Humanity´s Last Breath. Bandet består av vokalist Filip Danielsson, gitarist Buster Odeholm, bassist Calle Thomer og trommis Klas Blomgren. Jeg hadde ikke hørt om eller på bandet før konserten, men min milelange spilleliste er alltid åpen for nyheter.

De starter med «Väldet», en musikalsk og melodramatisk intro til hele konserten. Musikken deres - sammenlignet med de andre - er mørkere, tyngre og face-slapping rytmisk. Vokalisten har en innlevelse som er nesten hypnotisk, og man klarer rett og slett ikke å holde øynene borte fra han.

Trommene vibrerer igjennom gulvet og opp igjennom hele kroppen, dette kombinert med rasende gitar og dundrende bass gjør at man klarer ikke å stå i ro. Man må rett og slett svaie med resten av salen som er like oppslukt av deres opptreden.

Kveldens favorittsang ble singelen «Godhood» som kom ut i januar i år. Den gir et nesten demonisk grep, og lyden av den blir etter hvert sittende fast i hodet.

De avslutter den ramme låtlisten med «Instill», og ikke et eneste menneske står stille. Nakkene slenger, hodene dingler og det hoies etter mer når de takker for seg og forlater scenen.

Setlist: Väldet // Abyssal Mouth // Godhood // Tide // Labyrinthian // Bellua Pt.1 // Instill

Mens crewet gjør scenen klar for neste gjeng, fylles salen enda mer opp. Det blir trangere, og stemning kan kjennes på. Det sitrer imellom publikumet som henger med venner, kollegaer, bekjente eller blir kjent med naboen i øl-køen.
Neste gjeng på er det amerikanske deathcore-bandet Shadow of Intent. Vokalist Ben Duerr, gitarist og backing-vokal Chris Wiseman, bassist Andrew Monias og trommis Bryce Butler.

I likhet med Humanisty´s Last Breath, er Shadow of Intent også er ukjent band for meg. De starter festen med «They Murdered Sleep», et stykke metal-kunst som henger igjen i nakken på en. Vokalen til Duerr sammen med Wiseman gjør at man blir opphengt i hvor heftig musikken er. Det er dype growls, høye og raske setninger som nesten kjennes som angrep fra en sverm hissige veps. Farten på føttene til Butler er imponerende. Monias sine bass-ferdigheter dirrer i halsen, og man klarer ikke å bare stå der. Under «Vehement Draconian Vengeance» har de noe backing-vokal som minner om kor, og det gir en urge til å starte en circlepit og denge folk. Med dette som en følelse og et ønske, så blir det også min favorittsang fra deres setliste for kvelden.

De runder av med «The Heretic Prevail» og publikummet er helt med. Det er moshing, god stemning og folk vil rett og slett ha mer.

Setlist: They Murdered Sleep // Flying the Black Flag // Mechanical Chaos // Vehement Draconian Vengeance // Infinity of Horrors // Feeding The Meatgrinder // The Heretic Prevail

De to første bandene imponerer stort - og kan jeg nå kalle meg selv en fan? Tro meg.

Vi er halvveis, og det gjøres klart for tredje gjeng ut, Whitechapel. Dette bandet er en av de to viktigste grunnene til veldig mange kjøpte billetter til konserten, og det blir bare mer og mer mennesker i salen. Det stilles tettere opp mot scenen og det er latter, allsang og felles glede i påvente av hva som venter.

Whitechapel er en amerikansk deathcore-gruppe og består av vokalist Phil Bozeman, gitaristene Zach Householder og Alex Wade, sologitarist Ben Savage, bassist Gabe Crisp og trommis Kevin Lane.

Jeg har hørt om og på Whitechapel, men er ikke noe jeg har hørt på fast - men det kommer til å endre seg. De starter showet med «Prisoner 666» som har en «roligere» start, men det kommer et pang av kraft når vokalen til Bozeman smeller til så trynet vrenger seg av fascinasjon. Det er så mye som skjer på en gang når Whitechapel spiller at blikket hopper frem og tilbake mellom gitarene, bassen, trommer og vokal. Blir nesten svimmel av å ikke vite hvor jeg skal se hen.

Ørene sprenges, veggene vibrerer i takt med trommene, og folkehavet myldrer som en maurtue. Fler og fler kommer fram i den klassiske reisen, crowdsurfing - armer og bein til værs før vekterne tar imot i piten.

Nok en gang på blir det siste låt som ender opp som favoritt, «This is Exile». Den er rå, ram og beinhard. Det røsker i nakken og sitrer i beina mens trynet vrenger seg mer og mer.

Setlist: Prisoner 666 // Hymns in Dissonance // A Visceral Retch // Bedlam // Ex Infernis // Hate Cult Ritual // necrotizing // The Somatic Defilement // Devirgination Studies // Prostatic Fluid Asphyxiation // This is Exile

Vi venter selvfølgelig på Lorna Shore. Snakkisen går mellom folk om hvilken sang de venter mest på, når de så bandet sist - og vil akkurat den låten være med på setlisten?

Det er høylytt jubel, skriking, chanting og leven når Lorna Shore endelig entrer scenen. De smeller til med «Oblivion» som første sang, og denne bare treffer deg rett i sjelen, sålen og trynet. Salen elsker dette, og sluker alt de sender fra scenen. Skjermer bak bandet viser bilder, visuelle effekter og klipp som matcher til sangene deres. Det røyklegges til de store underjordiske guder, og pyroen gir en ekstra varme i hele salen.

De slår til med «Sun//Eater» hvor de har med Nick Chance, som er bassist og vokalist i Beautiful Child of God, men også Lorna Shore sin egne fotograf og videograf. Kombinasjonen av deres vokal i Sun//Eater er harmonisk på alle dype nivåer.

(Anbefaler å sjekke ut Beautiful Child of God, de har en EP med fire sanger ute)

Glenwood» sitter langt inn i hjerteroten, og den traff enda hardere under konserten. De får frem alt av følelser, og vekker tankene om hva som skjedde i fortiden og hva som vil skje i fremtiden. Det er ikke bare «Glenwood» som gir denne effekten.

Mens de spiller hele serien «Pain Remains I, II og III» kan man kjenne og se alles følelser - samholdet man ser underveis er rett og slett nydelig. Det er noen som holder opp skilt hvor det står: «Thank you for saving my life». Man undervurderer hvor mye effekt musikk kan ha for er person.

Bandet forlater scenen mens salen krever «ONE MORE SONG». Etter en kort chanting-runde kommer de tilbake og kjører på med kveldens siste, men mest populære låt - «To the Hellfire». Dette er kanskje den sangen som imponerer mest, med komboen av raske trommer, heftig bass og gitarriff som røsker. Men ikke minst vokalen viser et enormt spekter, spesielt under breakdownen hvor Ramos virkelig viser hvor bredt spekter han behersker. Fra dype og grove growls til det råe pig/screamet han gjør som avslutter sangen. Full stopp.

Setlist: Oblivion // Unbreakable // War Machine // Sun//Eater feat. Nick Chance // Cursed to Die // In Darkness // Glenwood // Prison of Flesh // Pain Remains I: Dancing Like Flames // Pain Remains II: After All I´ve Done, I´ll Disappear // Pain Remains III: In Sea of Fire // Encore: To the Hellfire

Det er varmt, det er trangt, det surfer mennesker alle kanter. Måtte denne kvelden virkelig slutte?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky