Billie Holiday: Lady Day: The Best Of Billie Holiday

Det har vært skrevet spaltemil og snakket i flere år om Billie Holiday (1915-1959) - om hennes liv og hennes karriere. Vi snakker om kanskje historiens mest omtalte vokalformidler, både på grunn av hennes vokale og musikalske kvaliteter og på grunn av hennes tragiske og høyst spesielle liv. På denne dobbelt-CDen før vi høre 36 av hennes store innspillinger fra den første delen av hennes karriere - fra 1935 og fram til 1942.

Av Tor Hammerø // 31.01.02

For veldig mange Holiday-kjennere er dette Lady Days aller beste periode. Fra hun gjorde sine første innspillinger i 1933 og rundt 10 år fram i tid, så vokste Holiday fra å være en nesten hvilken som helst musikant til å bli ei stor stjerne. Hun overtok kontrollen i de fleste musikalske situasjoner hun var en del av og enhver låt hun ga seg i kast med, det være seg alt fra det mest banale utgangspunktet til evige saker som "Body And Soul" og "God Bless The Child", satte hun sitt eget høyst gjenkjennbare stempel på.

Mannen med kanskje den beste nesa for store talenter på denne jord, John Hammond, skjønte etter sitt første møte med Holiday - som egentlig het Eleanora Fagan, i 1933 at han hadde hørt et talent av de helt sjeldne. Seinere har Hammond funnet noe liknende hos Count Basie, Aretha Franklin, Bob Dylan og Bruce Springsteen og betegnelsen verdens beste talentspeider burde så absolutt være innen rekkevidde. Hva var det så hos Billie Holiday som først Hammond og seinere resten av den musikk-interesserte verden ga seg ende over for? Stemmeomfanget kunne det i alle fall ikke være - det var fra starten av høyst begrensa.

Det Hammond straks skjønte, og som resten av den musikkinteresserte verden fatta etterhvert, var Holidays unike evne til å gi alt hun befatta seg med innhold og personlighet - sangene var hennes og hun var sangene: Det var umulig å bli værende uberørt etter et møte med Billie Holiday, det er det fortsatt og slik kommer det også til å bli i framtida er mitt tips. Billie Holiday var i besittelse av dette unike som noen få er utstyrt med og som ikke er mulig å lære noe sted - en genial formidlingsevne kobla med det å legge hele sjela si i alt hun foretok seg. Slik levde hun også livet sitt og brant sitt lys i begge ender - defor døde hun sliten, nedbrutt, utnytta og ydmyka kun 44 år gammel.

Diskusjonen har gått i flere tiår og vil helt sikkert fortsette om hvilken epoke som var Billie Holidays største - denne eller den siste delen av hennes liv. Jeg synes det er veldig vanskelig å mene noe bastant om det: Vi har med to forskjellige Billie Holiday å gjøre som var stor på hvert sitt vis - den siste svært sliten, men likevel med et voldsomt budskap.

Her får vi møte henne på vei opp og kanskje også på topp sammen med et kobbel av datidens aller største instrumentalister som Benny Goodman, Artie Shaw, Buck Clayton, Roy Eldridge, Ben Webster, Johnny Hodges, Harry Carney, Jo Jones og ikke minst kanskje de to viktigste medspillerne hennes, pianisten Teddy Wilson og tenorsaksofonisten Lester Young - som ga Holiday tilnavnet Lady Day. I retur ga hun Young tilnavnet Pres - hun mente så avgjort at han var sjefen. Det musikalske møtet mellom de to hadde i alle fall karakter av noe overnaturlig.

De som ønsker en innføring i hva og hvem Billie Holiday var vil på alle måter finne det her. Dessuten får vi en flott skriftlig framstilling om hennes karriere og liv av Holiday-eksperten Gary Giddins samt uttalelser fra en rekke kjente jazz- og populær-artister om hva Billie Holiday har betydd for dem. Det overrasker vel neppe at det ikke er snaut det vi får høre av godord. Lady Day Lives!