Scott Hamilton: Jazz Signatures
47 år gamle Scott Hamilton bestemte seg som tenåring for hva han skulle bruke sitt profesjonelle liv til. Det skulle tilegnes noe så utrendy som musikken de store tenoristene serverte verden på 40- og 50-tallet og som for enkelhets skyld kan kalles mainstream. Det har han holdt fast ved fram til i dag, og du verden så bra at det finnes slike musikanter som tar vare på denne tradisjonen også - på tvers av alle trender.
Det var mange som lurte på hvorfor unggutten Scott Hamilton valgte den ruta han valgte. Ikke bare spilte han slik som de gjorde i tiåret etter krigen - han både kledde seg og "så" sånn ut også. Forklaringa var egentlig såre enkel:
Dette var musikken som snakka til unge Hamilton, slik har det vært siden og noe forteller meg at det kommer det til å bli resten av hans karriere også. Når vi snakker om storheter fra denne epoken, dreier det seg om unike tenorister som Ben Webster, Coleman Hawkins, Lester Young, Bud Freeman og Chu Berry, musikere unggutten Scott lytta uhemma mye til, faktisk før han begynte å spille tenorsaksofon sjøl. Seinere fulgte andre stilskapere som Gene Ammons, Illinois Jacquet og Paul Gonsalves og, i "voksen" alder, Stan Getz og Zoot Sims. Dette er ingen snau forbilde-liste, men Scott Hamilton har forvalta arva på mesterlig vis; tatt med seg litt av alle og skapt sitt eget uttrykk.
Det er ikke noe fiffel med Scott Hamilton. Han spiller det han synes om, og gjør det på en uforfalska og ujålete måte. Det eneste virkelige kriteriet som gjelder er at det skal swinge - og det gjør det, i alle slags tempi. På sett og vis er dette uttrykket tidløst, og har vist seg å tåle både den ene og den andre nye sjangeren - mainstream-jazzen med røtter i swing-epoken og med klare forgreininger til bebop har overlevd og vel så det - mye takket være Scott Hamilton og andre likesinna. Her hjemme har Hamilton bl.a. fått en meget verdig arvtaker i Bodil Niska, som på ingen måte legger skjul på sin begeistring for amerikaneren, som store deler av året er bosatt i England.
Det at han tilbringer deler av sin tid på begge sider av Atlanterhavet, er nok sikkert en del av grunnen til at bandet hans består av folk fra begge sider. På piano har han med seg den amerikanske veteranen John Bunch med fartstid fra bl.a. storbandene til Woody Herman, Benny Goodman, Maynard Ferguson og Buddy Rich og samarbeid med Hamiltons forbilder Sims og Al Cohn. Skjæret litt lenger vest er utmerka representert av trommeslageren Steve Brown og bassisten Dave Green - to av denne verdensdelens aller ypperste udi det akustiske jazzfaget.
Repertoaret er enkelt og greit henta fra komponister som Hamilton setter veldig høyt - låter han har spilt mye live opp gjennom årene, men som han nødvendigvis ikke har spilt inn tidligere. Det betyr bl.a. Billy Strayhorns "Raincheck", Dave Brubecks "In Your Own Sweet Way", Fats Wallers klassiker "Jitterbug Waltz" og Tadd Damerons "If You Could See Me Now", samt en hel del relativt ukjent stoff.
Om det går sakte, fort eller i medium tempo, spiller ikke så stor rolle - her swinger det fra start til mål. Scott Hamilton er en av de viktigste tradisjonsbærerne av et tidløst uttrykk, og forteller oss nok en gang på framifrå vis at han ikke har tenkt å svikte sitt lodd i livet.
Del på Facebook | Del på Bluesky