Zoot Sims with Special Guest Scott Hamilton: It Had To Be You

Den amerikanske tenorsaxofonisten Zoot Sims (1925-1985) var en av de virkelig sentrale forlengerne av tradisjonen stilskaperen Lester Young etablerte. Da Sims gikk bort sto en ung landsmann av han klar til å ta over, nemlig Scott Hamilton. Noen få ganger rakk de å spille sammen før Sims gikk ut av tiden, men ikke før Bjørn Petersen i norske Gemini Records fikk tak i dette opptaket og fikk rettighetene til å gi det ut, har de vært å finne sammen på plate.


Dette live-opptaket fra Hagaskolans Aula i Borlänge i Sverige er dermed av historisk stor interesse, samtidig som det inneholder mainstream jazz av ypperste klasse. Sims var med i ”alle” storbanda fra slutten av 40-tallet og framover, og var bl.a. en av de av de originale fire brødrene i Woody Hermans kjente ”Four Brothers”-band. Etter hvert sto Sims i stadig større grad på egne bein, og samarbeidet hans med tenorkollega Al Cohn er blant det vakreste som har vederfaret folket innen denne sjangeren.

De seineste åra av livet sitt reiste Sims verden rundt, enten med egne komp eller han benytta seg av rytmeseksjoner rundt omkring som han etter hvert hadde blitt godt kjent med. Denne innspillinga, som på ingen måte var tenkt som noen plateutgivelse, kom i stand på dette viset. Sims var på Sverige-turné og hadde en fridag etter plateinnspilling med gitaristen Rune Gustafsson og bassisten Red Mitchell – plata alle trodde var Sims’ siste. Hans store beundrer og etterfølger Hamilton visste om fridagen og inviterte Sims som gjest til denne konserten – noe som egentlig betyr at det er Hamilton med Sims som spesiell gjest vi har med å gjøre, men pytt pytt.

Alltid like spillekåte Sims var ikke vanskelig å be, og denne konserten fra 24. november 1984 har nå gjennom Petersens innsats blitt en ny og overraskende avslutning på Sims’ platekarriere. Vi treffer på to saxofonister med uante mengder varme, groove og swing i horna og musikken sin - og at Hamilton allerede her har tatt opp stafettpinnen etter Sims er ikke vanskelig å høre. Plagsomt mye tid til øvelse var det sjølsagt ikke, men disse gutta kan standardrepertoaret inn og ut så det virket ikke spesielt hemmende. Hamiltons svenske komp med Claes Crona på piano, Per Hultén på trommer og Arne Wilhelmsson på bass har også full kontroll over stoffet, sjøl om spesielt Hultén øker noe voldsomt ved enkelte anledninger.

Zoot Sims var en av jazzens virkelige elegantierer og viser her på sin siste innspilling, med helt akseptabel amatørkvalitet på opptakene, at han helt til det siste levde etter mottoet swing is the thing. Dessuten er det vært hyggelig at Petersen greide å grave fram ett opptak med herrene Sims og Hamilton sammen – den musikalske arvefølgen innen denne sjangeren er dermed på mange måter dokumentert.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Evanescence: The Open Door

(04.10.06) Spekulativt kommers? Eller er det bare rett og slett slik musikk de innerst inne vil lage?


Scott Hamilton: Jazz Signatures

(23.01.02) 47 år gamle Scott Hamilton bestemte seg som tenåring for hva han skulle bruke sitt profesjonelle liv til. Det skulle tilegnes noe så utrendy som musikken de store tenoristene serverte verden på 40- og 50-tallet og som for enkelhets skyld kan kalles mainstream. Det har han holdt fast ved fram til i dag, og du verden så bra at det finnes slike musikanter som tar vare på denne tradisjonen også - på tvers av alle trender.


Scott Hamilton: Ballad Essentials

(25.04.00) Den 45 år gamle amerikanske tenorsaxofonisten Scott Hamilton tok på seg oppgaven å videreføre arven etter storheter som Lester Young, Stan Getz og Zoot Sims helt fra han etablerte seg på den internasjonale scenen på midten av 70-tallet. Han har vært tro mot sine idealer siden den gang, og her får vi tolv vakre eksempler på hans evner som balladetolker.


Scott Hamilton & Friends: Blues, Bop & Ballads

(03.11.99) Tenorsaxofonisten Scott Hamilton var en fremmed fugl da han dukka opp på slutten av 70-tallet. I motsetning til ”alle” sine samtidige gikk han helt tilbake til Don Byas, Ben Webster og ikke minst Coleman Hawkins for å finne sitt ideal. I dag har Hamilton på mange måter danna skole.


En lun aften med Draumir

(28.09.25) Orkesterlederen snakker om å være i ei boble; alt det andre, det rare, det er utafor. Og ja – sånn føles det vel å være på konsert med Draumir. Du kan glemme alt det rare, og bare nyte musikken.


Kim Ljung - mannen som aldri gjør feil

(27.09.25) Lydbildet er massivt. Ikke musikk å gjøre hagearbeid til. Skitbra.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!