Michael Jackson: Invincible
King of Pop? Gjerne for meg. "Invincible" er skrevet og framføres av en mann som uomtvistelig er ute for å bevise at ryktene om hans død er sterkt overdrevet.
Michael Jackson har slutta å sjokkere, for det var faktisk det han gjorde - den gang han i popmusikalsk forstand voldtok verden. Først med "Off The Wall" (1979); det er den "Don't Stop 'Til You Get Enough" er henta fra. Deretter med "Thriller" (1982) - hvorfra vi henter titler i fleng; "Wanna Be Startin' Somewhere", "Beat It", "Billie Jean", "Human Nature"; det var også der han sang "The Girl Is Mine" sammen med Paul McCartney. Til sist med "Bad" (1987); der sju av ti låter endte som top ten-hits...
Det fantes konkurrenter - Phil Collins, U2, Madonna, for å nevne noen - men det er faktisk helt i overensstemmelse med virkeligheten å si at Michael Jackson styrte popverden i bortimot ett helt tiår. Sammen med sin produsent, den gamle jazz-mannen Quincy Jones, skapte han et helt nytt sound - det soundet som kom til å prege ni av ti pop-produksjoner i sin samtid.
Ikke nok med det. Han ga også det enkle riffet en fornya dimensjon. "Beat It", "Billy Jean", "Thriller" - alle komposisjonene drives fram av en enkel - krystallklar! - tanke. Omtrent som Mick Jagger og Keith Richards må ha tenkt da de satt der med "Satisfaction". Har man finni opp det riffet, så har man vel finni det opp, da...
Ingen liten bedrift, akkurat. For å si det enkelt og greit: Michael Jackson var rett og slett forjævlig bra.
Mange mislikte mannen, av høyst forskjellige årsaker, men ingen kunne komme fra de enkle fakta. Michael Jackson var, sett over langen, mannen bak den aller beste pop-musikken.
Michael Jacksons 80-tall er verdig en sammenlikning med Rosenborg i Tippeligan på 90-tallet, Manchester Utd. i Premier League samme decennium.
Så overlegen var han - der han plutselig trilla fram med Eddie van Halen på gitar, ikke sant?!
I dag er noe av magien borte. Nå lager han bare dødsbra pop. Disse bortimot 80 minuttene musikk som er samla på "Invincible" er en nytelse fra ende til annen.
La gå at jeg begynner å bli smått lei av det evige rock/funk-kjøret han holder i gang i rundtomkring 120 bpm, eller helst litt saktere. Men det er noe ved det også, som i seg sjøl ikke er reint lite oppsiktsvekkende. I en globalisert verden - åh, som jeg hater det uttrykket! - der alle og enhver har forsøkt å kopiere ham; der er det bare en Michael Jackson. Ingen andre låter som han. Når han legger sånn rundt regna 99 stemmer oppå hverandre, da låter det... Michael Jackson. Ikkeno' annet. Bare Jacko.
Låtmessig er det balladene som denne gang drar lasset. Det er noe der også. Jeg mener, det er jo mange som lager pop-ballader, men - så fort en eller annen perkusjonist eller en akustisk gitarist er i gang, i en Michael Jackson-komposisjon, i en produksjon som skal bære Michael Jacksons signatur - ja, så hører du øyeblikkelig at dette er... Michael Jackson.
Han kommer ikke til å få 70% hit-uttelling fra denne skiva, men "Invincible" er det jevnt beste albumet Michael Jackson har lagd siden "Bad".
Del på Facebook | Del på Bluesky