Silje Nergaard: At First Light
Historia om Silje Nergaard begynner å likne mer og mer på ei eventyr-historie. Etter å ha blitt oppdaga i forbindelse med en mye omtalt jam under Molde-festivalen som tenåring, så "forsvant" Nergaard for jazzfolket. I fjor kom hun voldsomt tilbake med "Port Of Call" og viste hvor hjertet hennes virkelig hørte hjemme. Suksessen var både overveldende og overraskende. Oppfølgeren kommer definitivt ikke til å legge noen demper på framgangen.
Mange, og ikke minst Silje Nergaard sjøl, var nok aldri så lite spent på hvordan det skulle gå da hun i fjor blei relansert som jazzmusiker. Svaret kom kjapt og voldsomt: Det var slik folket ville ha henne - og i salgstall har nå "Port Of Call", som i all hovedsak er basert på jazzens standardskatt, landa på i nærheten av 25.000 - det vil si gullplate.
For å si det forsiktig: Ikke akkurat dagligdags for ei jazzplate! Ikke bare på salgsfronten gikk det glitrende: Nergaard tunerte store deler av Europa tidligere i år, og benytta sommeren til å legge "alle" festivalene for sine føtter. Suksess på alle vis, med andre ord.
For et par uker siden sto neste trinn på stigen for tur: Oppfølgeren til en platesuksess. Mange artister har erfart at det er noe av det vanskeligste som finnes, men Silje Nergaard tok for sikkerhets skyld en ekstra sjanse i samme slengen. Mesteparten av materialet er nemlig skrevet av henne sjøl på melodisida og av hennes nære samarbeidspartner, Mike McGurk, på tekstsida. Man skal ha solid tiltro til egne kvaliteter for å gjøre noe slikt etter at standardskatten var bærebjelken ved forrige korsvei.
La det være klokkeklart med en eneste gang: Silje Nergaard kommer også glitrende ut av denne sjansetakinga. Hun er tydeligvis i besittelse av meget langt framskredne kvaliteter som låtsnekrer, og McGurk - en helt ukjent størrelse for meg - vet eksakt hva som passer Nergaards tonemateriale. Hans tekster er en blanding av allmengyldige og inderlige, og tar på et personlig vis for seg de evige temaer.
Silje Nergaard har naturgitte kvaliteter for å bli en god jazzsanger. Hun er i stand til å leke med en tekst på helt uanstrengt vis, og viser oss dermed at hun kan ta budskapet dit hun til enhver tid måtte ønske det eller synes det er riktig - slik jazzmusikanter kan. Dessuten har hun en sensuell og til tider infantil måte å uttrykke seg på som skiller henne ut fra de fleste - rettere sagt; fra alle. Nergaard uttrykker seg med en perfekt diksjon og en framifrå amerikansk uttale - mitt eneste lille ankepunkt er at jeg synes hun blir aldri så lite affektert fra tid til annen. Jeg foretrekker henne altså i naturell utgave, og heldigvis så får jeg det - med bare små unntak.
Den meget smakfulle svenske gitaristen Georg Wadenius, med fartstid fra bl.a. Aretha Franklin, Blood Sweat & Tears og Steely Dan, har produsentansvaret. Ikke uventa, har han har skapt ei innpakning som passer Nergaard perfekt.
Grunnsteinen er Nergaards faste band med Tord Gustavsen på tangentinstrumenter, Harald Johnsen på bass og Jarle Vespestad på trommer - et tonefølge og komp som holder internasjonal standard på alle sett og vis. Dessuten møter vi også Wadenius, hans landsmenn Magnus Lindgren på saksofon, og Jan Allan og Peter Asplund på trompet. Tyskeren Till Brönner og vår egen Arve Henriksen viser også uroriginale og vakre kvaliteter på sine trompeter ved hver sin anledning. Dessuten skader heller ikke Lindgrens strykearrangementer på enkelte av låtene.
Silje Nergaard har tatt nok et steg videre i sin karriere, og nå bør det ikke herske den minste tvil verken hos henne sjøl eller hos alle andre at det er som jazzartist hun hører hjemme.
"At First Light" raste til topps på de hjemlige salgslistene fra dag en av. Noe slikt har vel ikke skjedd med en jazzutgivelse tidligere, og fornyer troa på at kvalitet ikke har gått fullstendig av moten.
I februar neste år står resten av verden på utgivelseslista for Silje Nergaard og "At First Light". Verden har mye å se fram til.
Del på Facebook | Del på Bluesky