Groove Armada: Goodbye Country (Hello Nightclub)

Groove Armada skuffer aldri så lite på sitt 3. album. Mens den strålende ”Vertigo” snurrer i spillerne ennå, er det bare å konstatere at ”Goodbye Country (Hello Nightclub)” på langt nær kan ta dens plass.


Det virker som om Groove Armada har tatt utviklingen i en litt feil retning, da det er på dansegulvet - med låter som ”I See You Baby” - duoen fungerer best.

Groove Armada leverte et knallsett under fjorårets Quart-festival, og det er nettopp party-låtene som kler bandet best og live. Men på årets utgivelse er det de seige og monotone låtene som har fått plass. De hevder selv å ha blitt mere strukturert på denne utgivelsen, men det virker motsatt i forhold til å overraske lytteren: De evner kort og godt ikke å skape noe party.

Men det åpner noenlunde bra. Tospannet ”Suntoucher” og ”Superstylin’” er to godkjente spor. Sistnevnte med tøff rastaman-vokal fra M.A.D. og M.G.”Little By Little” har de lånt et gammelt opptak av ingen ringere enn Ritchie Havens, og selv om denne låta er lovlig tilbakelent, så er den en av albumets beste.

Men totalt sett blir det for langtekkelig og statisk denne gangen. Du vil snart føle deg utålmodig etter noen runder av hver låt, og skip-knappen er aldri langt unna. Låtene er bygd opp slik at om du har hørt mellom 2-3 minutter av hver låt, så har du egentlig hørt alt.

Groove Armada har nok mye mer inne enn de fikk ned på tape denne gangen, og deres forsøk på å høre voksnere og mer modne ut, faller litt mellom to stoler. Kun én låt av de 11 er under 5 minutter lang, og så tålmodig er man ikke hjemme i stua. Men hadde låtene vært av en slik art at man fikk lyst å danse, kunne de jo holdt på ennå...


Del på Facebook | Del på Bluesky

Groove Armada: Black Light

(12.03.10) Med sitt sjette album blander duoen rock, mainstream og electronica. For første gang med 80-talls synther.


A Camp: A Camp

(21.08.01) A Camp er soloprosjektet til Nina Persson fra The Cardigans. Til forskjell fra utgivelsene med nevnte band, er tekstene nå mer personlige og musikken mer chill-out enn pop. Enkelt forklart består skiva av behagelige låter med dystre tekster.


Groove Armada: Superstylin' (sgl)

(31.07.01) Tom Findlay og Andy Cato fra London ga for to år sida ut den kritikerroste Vertigo - en jazzfunky house-skive - under navnet på klubben de dreiv, Groove Armada. Den nådde Top 20 i UK, og folk som Fatboy Slim og Tim "Love" Lee fikk lov til å boltre seg i remiksene. Her kommer første singel fra det forestående albumet Goodbye Country (Hello Nightclub), og nå er stilen tidsriktig Dance-Hall, vel iallefall en house'a variant.


Groove Armada sensurert i USA

(09.04.00) Groove Armada er blitt tvunget til å endre lyrikken for å få sin første singel lansert i Statene. Ordene "shaking that ass" ble for sterk kost for det amerikanske marked...
Nå foreligger sangen i to versjoner, og det er opp til den enkelte DJ å velge - mener en talsmann for bandet.


Roskilde: Ryktene svirrer om R.E.M.

(09.03.00) Roskilde-programmet begynner å ta form. Den offentliggjorte plakat toppes foreløpig av Oasis, Breakbeat Era, Filter, Live, Chumbawamba, Groove Armada og Pearl Jam. Men det tiskes og hviskes om R.E.M…


Groove Armada: Vertigo

(13.07.99) Groove Armada er pur house. Likevel hviler det en stemning av romantisk, amerikansk femtitall over produktet. Ikke så merkelig kanskje, når både The Platters ("Twilight Times") og Irving Berlin ("Blue Skies") er sampla.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.