A Camp: A Camp

A Camp er soloprosjektet til Nina Persson fra The Cardigans. Til forskjell fra utgivelsene med nevnte band, er tekstene nå mer personlige og musikken mer chill-out enn pop. Enkelt forklart består skiva av behagelige låter med dystre tekster.


Kanskje ikke så å rart, siden utgangspunktet for mesteparten av låtene var et møte mellom to deprimerte mennesker med samme preferanser innen musikk, slik Persson selv beskriver det. Møtet hun tenker på fant sted noen år tilbake, lenge før dette soloprosjektet var tiltenkt, da hun og Nicklas Frisk fra Atomic Swing skrev og spilte inn noen låter sammen.

Mark Linkous fra Sparklehorse er produsent for skiva som fanskaren til The Cardigans ikke nødvendigvis vil komme til å like. Det har ingenting med kvalitet å gjøre, men musikken er annerledes - uten å være så annerledes likevel. Her er det innslag fra både country og pop/rock, som i en fin blanding skaper et nydelig tilbakelent musikalsk uttrykk. En musikk som passer særdeles bra til Perssons ganske så umiskjennelige stemme, som ikke akkurat er av den mest kraftfulle sorten.

I så måte kan man konkludere med at om du liker singelen ”I Can Buy You”, så vil du garantert komme til å like skiva. Her finnes flere låter av samme gode kvalitet. Det er bare å lytte til sanger som ”Song For The Leftovers”, ”Algebra” og ”Bluest Eyes In Texas”, som alle beviser dette - stemningsfulle og melodiøse låter som viser at Persson definitivt kan stå på egne ben, både som artist og låtskriver.

Uten at dette er direkte overraskende, når man vet hva hun har bidratt med i The Cardigans, så er det likevel hyggelig å kunne fastslå at resultatet faktisk er av overraskende god og jevn kvalitet.

Dette står ikke tilbake for noe av det hun har levert sammen med bandet tidligere, forskjellen ligger bare i uttrykk og delvis i genre.

Forventningene til neste skive fra The Cardigans, som for øvrig kommer i løpet av neste år, skrus tilsvarende opp. Skjønt de etter suksessen med albumet "Gran Turismo", neppe kan skrus særlig høyere.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Groove Armada: Black Light

(12.03.10) Med sitt sjette album blander duoen rock, mainstream og electronica. For første gang med 80-talls synther.


Groove Armada: Goodbye Country (Hello Nightclub)

(17.10.01) Groove Armada skuffer aldri så lite på sitt 3. album. Mens den strålende ”Vertigo” snurrer i spillerne ennå, er det bare å konstatere at ”Goodbye Country (Hello Nightclub)” på langt nær kan ta dens plass.


Groove Armada: Superstylin' (sgl)

(31.07.01) Tom Findlay og Andy Cato fra London ga for to år sida ut den kritikerroste Vertigo - en jazzfunky house-skive - under navnet på klubben de dreiv, Groove Armada. Den nådde Top 20 i UK, og folk som Fatboy Slim og Tim "Love" Lee fikk lov til å boltre seg i remiksene. Her kommer første singel fra det forestående albumet Goodbye Country (Hello Nightclub), og nå er stilen tidsriktig Dance-Hall, vel iallefall en house'a variant.


Groove Armada sensurert i USA

(09.04.00) Groove Armada er blitt tvunget til å endre lyrikken for å få sin første singel lansert i Statene. Ordene "shaking that ass" ble for sterk kost for det amerikanske marked...
Nå foreligger sangen i to versjoner, og det er opp til den enkelte DJ å velge - mener en talsmann for bandet.


Roskilde: Ryktene svirrer om R.E.M.

(09.03.00) Roskilde-programmet begynner å ta form. Den offentliggjorte plakat toppes foreløpig av Oasis, Breakbeat Era, Filter, Live, Chumbawamba, Groove Armada og Pearl Jam. Men det tiskes og hviskes om R.E.M…


Groove Armada: Vertigo

(13.07.99) Groove Armada er pur house. Likevel hviler det en stemning av romantisk, amerikansk femtitall over produktet. Ikke så merkelig kanskje, når både The Platters ("Twilight Times") og Irving Berlin ("Blue Skies") er sampla.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.


Gorillaz - disiplinert, rikt gjennomarbeidet

(28.02.26) På Gorillaz sitt niende album «The Mountain» åpner de med et storslått, nesten filmatisk anslag som kan minne om tidligere høydepunkter. Dette er imidlertid ikke noe nostalgi, men en plate som konfronterer tap og forgjengelighet, og som desperat leter etter en form for forsoning ... Ja, dette er noe nytt.