A Camp: A Camp

A Camp er soloprosjektet til Nina Persson fra The Cardigans. Til forskjell fra utgivelsene med nevnte band, er tekstene nå mer personlige og musikken mer chill-out enn pop. Enkelt forklart består skiva av behagelige låter med dystre tekster.


Kanskje ikke så å rart, siden utgangspunktet for mesteparten av låtene var et møte mellom to deprimerte mennesker med samme preferanser innen musikk, slik Persson selv beskriver det. Møtet hun tenker på fant sted noen år tilbake, lenge før dette soloprosjektet var tiltenkt, da hun og Nicklas Frisk fra Atomic Swing skrev og spilte inn noen låter sammen.

Mark Linkous fra Sparklehorse er produsent for skiva som fanskaren til The Cardigans ikke nødvendigvis vil komme til å like. Det har ingenting med kvalitet å gjøre, men musikken er annerledes - uten å være så annerledes likevel. Her er det innslag fra både country og pop/rock, som i en fin blanding skaper et nydelig tilbakelent musikalsk uttrykk. En musikk som passer særdeles bra til Perssons ganske så umiskjennelige stemme, som ikke akkurat er av den mest kraftfulle sorten.

I så måte kan man konkludere med at om du liker singelen ”I Can Buy You”, så vil du garantert komme til å like skiva. Her finnes flere låter av samme gode kvalitet. Det er bare å lytte til sanger som ”Song For The Leftovers”, ”Algebra” og ”Bluest Eyes In Texas”, som alle beviser dette - stemningsfulle og melodiøse låter som viser at Persson definitivt kan stå på egne ben, både som artist og låtskriver.

Uten at dette er direkte overraskende, når man vet hva hun har bidratt med i The Cardigans, så er det likevel hyggelig å kunne fastslå at resultatet faktisk er av overraskende god og jevn kvalitet.

Dette står ikke tilbake for noe av det hun har levert sammen med bandet tidligere, forskjellen ligger bare i uttrykk og delvis i genre.

Forventningene til neste skive fra The Cardigans, som for øvrig kommer i løpet av neste år, skrus tilsvarende opp. Skjønt de etter suksessen med albumet "Gran Turismo", neppe kan skrus særlig høyere.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Groove Armada: Black Light

(12.03.10) Med sitt sjette album blander duoen rock, mainstream og electronica. For første gang med 80-talls synther.


Groove Armada: Goodbye Country (Hello Nightclub)

(17.10.01) Groove Armada skuffer aldri så lite på sitt 3. album. Mens den strålende ”Vertigo” snurrer i spillerne ennå, er det bare å konstatere at ”Goodbye Country (Hello Nightclub)” på langt nær kan ta dens plass.


Groove Armada: Superstylin' (sgl)

(31.07.01) Tom Findlay og Andy Cato fra London ga for to år sida ut den kritikerroste Vertigo - en jazzfunky house-skive - under navnet på klubben de dreiv, Groove Armada. Den nådde Top 20 i UK, og folk som Fatboy Slim og Tim "Love" Lee fikk lov til å boltre seg i remiksene. Her kommer første singel fra det forestående albumet Goodbye Country (Hello Nightclub), og nå er stilen tidsriktig Dance-Hall, vel iallefall en house'a variant.


Groove Armada sensurert i USA

(09.04.00) Groove Armada er blitt tvunget til å endre lyrikken for å få sin første singel lansert i Statene. Ordene "shaking that ass" ble for sterk kost for det amerikanske marked...
Nå foreligger sangen i to versjoner, og det er opp til den enkelte DJ å velge - mener en talsmann for bandet.


Roskilde: Ryktene svirrer om R.E.M.

(09.03.00) Roskilde-programmet begynner å ta form. Den offentliggjorte plakat toppes foreløpig av Oasis, Breakbeat Era, Filter, Live, Chumbawamba, Groove Armada og Pearl Jam. Men det tiskes og hviskes om R.E.M…


Groove Armada: Vertigo

(13.07.99) Groove Armada er pur house. Likevel hviler det en stemning av romantisk, amerikansk femtitall over produktet. Ikke så merkelig kanskje, når både The Platters ("Twilight Times") og Irving Berlin ("Blue Skies") er sampla.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.