Småskuffende, Sahara Hotnights
(Tromsø/PULS): I fjor på denne tida gjorde The Hives en meget bra konsert i Tromsø. I går kveld spilte Sahara Hotnights på samme lokale, Blå Rock. De er, interessant nok, for tida i en veldig lik posisjon som Hives var i den gang: Unge svensker som spiller rock, har akkurat sluppet en kritikerrost plate og media (inkludert MTV) har virkelig fått øya opp for dem. Ble denne konserten like bra som Hives' sin? Niks.
Sahara Hotnights / /
De begynte veldig, veldig bra med en kjapp og hard låt. Det virkelig spruta av bandet, og publikum virket sikre på at dette ville bli en herlig kveld.
Før den andre låta spurte vokalisten publikum om de ville at bandet skulle fortsette i samme tempo eller ta noen roligere låter. Før hun fikk noe svar, konkluderte hun med at det nok var best å gå over til saktere takter. Dette skulle dessverre vise seg å være et uklokt valg.
Etter dette var det nemlig ikke fullt så morsomt lenger. Bandet gikk seg liksom litt bort og virket ikke å ha den helt store entusiasmen. Lyden var heller ikke så veldig bra, vokalen var utydelig, og den ene gitaren var knapt hørbar.
Sahara Hotnights kunne trengt en mer karismatisk vokalist, en ordentlig scenepersonlighet. Den nåværende gjorde jobben sin, men ikke noe mer enn det.
Kanskje kunne vokalisten bytte jobb med trommisen? Eller i det minste plass på scenen? Hun ga virkelig alt hun hadde og banka trommeskinna som om de skulle vært hennes verste fiender!
Heldigvis begrensa den småkjedelige perioden seg til tre-fire låter. Deretter dro de til med en herlig låt som hørtes ut som "Search And Destroy" med gromgutta i The Stooges, og fortsatte videre i samme tempo.
En liten digresjon: Et fantastisk skue på dette tidspunktet var en fyr som kunne vært henta rett ut fra tegneserien "To trøtte typer". Både utseende og tilstand virket mistenkelig likt. Han sto i førtifem graders vinkel og holdt den ene hånda på en stor og veldig ristende høyttaler og den andre knyttet opp i lufta. Han ble, etter ganske kort tid, geleidet ut av en brysk herremann.
Men nå hadde Sahara Hotnights fått opp dampen, og erklærte at de skulle de kjøre på i 180 herfra og ut. Det gjorde de, og resten av konserten ble veldig bra, uten at det tok helt av. Bare så veldig kjedelig da, at denne gode perioden bare besto av fire-fem sanger, inkludert et par ekstranummer...
Dette bandet har visstnok spilt sammen helt siden de var elleve. Og det hører man, de virker dyktige og samspilte, men akkurat denne kvelden var de langtfra på topp. Hele konsertern varte bare i snaut tre kvarter, og mange av de oppmøtte
må nok ha følt seg litt snytt. Jeg tror vokalisten sa noe om at de hadde lyst til å komme tilbake til sommeren. Kanskje de ikke liker vinteren noe særlig?
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.