Vidar Busk: Venus, Texas
Vidar Busk tar et langt musikalsk skritt til siden på sin nye CD. Han er nå for meg en helt ny artist med et musikalsk uttrykk jeg knapt kan huske å ha hørt tidligere. Jeg hører Frank Zappa, jeg hører The Beatles, jeg hører Michael Jackson-funk, jeg hører Santana (ca Abraxas), jeg hører moderne drum'n'bass - og jeg hører Vidar Busk. Denne lytteren hadde hørt rykter om nye sprell, men jeg innrømmer at jeg ble tatt grundig på senga.
Med seg i studio har Busk hatt Anders Engen på trommer og Audun Erlien på bass. Den oppsiktsvekkende og idérike produksjonen har Anders Engen stått for. Slepent, avslappet og selvfølgelig synger Vidar Busk seg gjennom CDens ti låter, hvorav seks er originaler.
Her er det ikke noe igjen av bluesmannen Vidar Busk slik vi kjenner fra før. Her er ingen hylende elektriske gitarer. Gitaren er ikke engang det viktigste instrumentet - unntatt på CDens siste låt. Det er groove, det er mørke stemninger med lydtepper av strykere og edruelig bruk av effekter an mass oppå kompet. Det er masse perkusjon og tung bass. Busk spiller for det meste akustisk gitar der det er tilløp til vanlig gitarspilling.
Dette er nok uvante lyder for mange av Vidar Busks tradisjonelle fans. Noen av de mest puritanske vil sannsynligvis falle fra. Busk er ute på et musikalsk marked med større konkurranse nå, men samtidig er dette markedet mye større enn bluesmarkedet og nye fans vil garantert strømme til.
Det starter ganske funky med tittelkuttet. Frank Zappa svever over åpningen før messende sang over et tungt og mørkt groove tar over. Melodien vokser etter gjenntatte høringer. Låta rundes av med strykeorkester. "Drive On" er neste låt ut og vi kjenner igjen den udødelige Bo Diddley-rytmen. Slepen melodi og fin akustisk gitarsolo. Denne lytterens tanker går innimellom i retning Ry Cooder.
"Goodnight Moon" - en for meg ukjent coverlåt - har tung bass og er en rolig sak. Melodien vokser også her, men denne er litt i lengste laget. "Bubblin" leder tankene til Michael Jackson, men dette er mye coolere. Funky så det holder. Elektrisk gitar blandet med teppe av strykere.
På "Spooky" er backingen over i Santana-land. Denne ble første gang innspilt i 1968 med softrockerne Classics IV fra Atlanta og kom dengang høyt på Billboardlista. Den tunge bassen spiller rytmiske figurer som tiltrekker seg oppmerksomheten så man nesten ikke merker at neste låt starter.
"Heart Broke" heter den og har en litt mer tradisjonell vers/refreng oppbygging. Denne gjorde Vidar Busk sammen med Love Junkies for en del år siden, da i et helt annet arrangement.
John Fogertys "A Hundred And Ten In The Shade" har her, foruten å ha fått ny tittel "Way Down" blitt omgjort til en mørk og sakte soulballade. En helt ny låt er det blitt. Skulle likt og høre Fogertys første reaksjon hvis han hører denne.
"U & I" er en meget tung og sakte låt der diverse perkusjon kommer inn etter hvert. Akustisk gitar og teppe av lyd mellom sangen og groovet. "Jam Rap" fortsetter litt i samme stemning, men med flere detaljer i lydbildet. Elektrisk gitar på slutten.
CDen avsluttes med den ni minutter lange og sterkt omarrangerte "If I Had The Power", skrevet av Johnny «Guitar» Watson i 1973. Også denne med blytung bass og perkusjon. Sylskarp elektrisk gitar oppå et teppe av strykere.
Alle låtene er ikke like spreke og stemningen kunne med fordel vært mer variert, men tidvis er det faktisk ganske så glimrende popmusikk som trer fram etter gjenntatte høringer. Dette er det mest overraskende som har skjedd på musikkfronten i Norge så langt i dette årtusenet og det blir spennende å følge Vidar Busk videre.
Del på Facebook | Del på Bluesky