Roskilde 2001 - En musikkodysse
(Odalen/PULS): Så var man da hjemme, ikke bare hjemme, men også i nærheten av et tastatur igjen, ettersom sommerværet i uke 27 kun passet til plasking i vann. Inntrykkene er som vanlig mange etter at festivalen er over, jeg skal prøve å få satt ord på de fleste av disse i løpet av denne tekstens varighet.
/ /
Vi var tre mer eller mindre unge karer som dro fra Odalen onsdag 27. juni, altså dagen før det skulle brake løs. En superveteran på 37 år på vei til sin tiende strake og en førstereisgutt på 29 (han ville ha med seg en festival før han ble 30) var mine reisekamerater.
Selv var jeg på vei til min femte, og som vanlig gledet jeg meg til musikken, maten, ølet og alt det andre.
Vi hadde sendt med et telt med noen kamerater som skulle reise tidligere slik at vi skulle få plass; ettersom dette ikke hadde blitt lufta etter forrige års festival ble vi via sms anbefalt å ta med et annet, det hadde visst oppstått tidligere ukjente livsformer på innsida av duken.
Som sagt så gjort. Slitne etter en nonstop-tur fant vi teltplassen vår ca. klokka tre natt til torsdag, festen var visst akkurat slutt, kun en mann holdt skansen, og det ble både en og to velkomstcarlsberg mens vi satte opp det noe mer innbydende teltet.
Klokka 12 på torsdag var det duket for den første konserten, og hvilken start det ble! St.Thomas tok campingplassen med storm, her har vi nordmenn noe å være stolte av, med sin skeive vokal og gitarføring og sitt løsslupne band har helgenen potensiale til å bli en kultstjerne.
Noen bayere senere skulle nok et norsk band underholde det utålmodige publikummet, det var jo bare et par timer til selve festivalområdet skulle åpne. Cato Salsa Experience harvet avgårde med sin rufsete og sjarmerende rock'n roll, og skaffet seg nok helt sikkert noen nye venner der på campingen.
Det første bandet vi hadde prikka ut i hovedprogrammet var finske Flaming Sideburns; grei rock'n roll som ikke fremprovoserte de store rykningene i de foreløpig ganske så myke beina. De ble dermed offer for "Stigs-Roskilde Syndrom" (heretter SRS); kjennetegnene er febrilske blikk på klokke og program, hva er neste band ut? Et syndrom som blir mindre og mindre påtrengende etter hvert som festivalen går sin gang, dette fordi beina til å begynne med er mer villige til være med på lange spaserturer.
Ville gå en tur innom Orange Scene for å titte på Deftones før The Hives skulle i gang på Gul, må vite. Deftones var bare kjedelig. Så da var det bare å spasere videre til Gul. The Hives kom, og satte i gang turboen fra første sekund, etter 25 minutter mente jeg at jeg hadde hørt nok og SRS inntraff igjen.
En tur opp igjen til Grønn nå, hvor jeg bestemte meg for at Placebo skulle få en sjans til, jeg hadde tross alt en traurig opplevelse fra Rockefeller i vinter fortsatt friskt i minnet. De var noe bedre, men det blir ikke noe trøkk av dem fra scena, bassen blir borte, og det blir nærmest et
trommeinferno; ingen bånn, bare skarpe lyder. I tillegg unnlot de å spille "Nancy Boy" og flere av klassikerne fra debutalbumet. Huff.
Torsdagskvelden skulle avsluttes med det bandet som alle snakket om dernede, i alle fall alle de jeg snakket med skulle se Tool. Et band jeg hadde lite eller ingenting til overs for. De overrasket positivt. Lyden var helt ute av verden bra, videoene som snurret på skjermene var virkningsfulle. Og bandet spilte veldig bra, anført av vokalist Maynard som overbeviste med flott vokal også live. Morsomt med positive opplevelser, i alle fall etter en litt kjedelig start på konsertene (inne på området altså, ikke medregnet campingen...)
Et norsk band skulle bli det første vi så også på fredag. Corvine har fått en del oppmerksomhet i det siste, og jeg var litt spent på hvordan det skulle låte av et såpass ferskt band. Men det var ingen der som kunne merke at de kun har en ep bak seg på utgivelsesfronten. Det låt helproft. Men også lånt, som det meste annet i dagens rockeverden, jeg fikk umiddelbart følelsen av at Corvine ville vært avkommet av en heller ufin seksuell kobling mellom Radiohead og Seigmen. Slemme tanker som heldigvis ble glemt resten av helga.
Dette var altså norske bands store gjennombrudd på Roskilde, for første gang var det flere norske enn svenske band på plakaten, og neste band ut var et telt lenger opp i gata, og kun det fine været og kartong nummer to med rødvin fikk meg til å holde meg ved Hvit for å høre Briskeby. Fikk et glimt av Lise Karlsnes med armen i været, noen må gi henne en ny deo som ikke svir så veldig. Det låt flatt, og ga ikke mange av oss i sola utenfor noe stort kick. Fort glemt.
Glemt er også store deler av de neste timene. Rødvinen klorte seg fast og bragte oss til Hellacopters, jeg er ikke i stand til å gi noen beskrivelse av dette, men mine kompiser plasserte meg på plenen foran Orange, hvor Madrugada skulle spille opp. Jeg erindrer noen strofer før Rune ristet liv i meg hundre meter lenger bak to timer senere.
Da var Madrugada byttet ut med George Thorogood og Håkan Hellström hadde gått glipp av meg på Gul eller omvendt. Kviknet til under Thorogoods "Bad To The Bone", det føltes som om han sang for meg. Fikk med oss en helt grei seanse med Beck, personlig skulle jeg ønske han la bort soultendensene og holdt seg til Mutations-stilen, men en ålreit konsert var det dog. Det begynte å nærme seg tid for blått blod. Kongen var i nærheten.
 NICK CAVE: Kongen. ( ) |
En skjeggete Nick Cave kommer ut på Grønn og messer avgårde med "Stagger Lee". The Bad Seeds koser seg bak ham, og jeg kjenner at jeg blir glad innvendig. "Papa Won't Leave You Henry", "Weeping Song", "Hallelujah" og ikke minst "The Mercy Seat" er noen av høydepunktene i løpet av en prikkfri konsert. Og jammen hadde han ikke med seg en t-skjorteselger også, Oslo sto på lista på ryggen - men så ikke noe slikt i Spektrum i april...
Fra en legende til en annen. Ca. en halvtime før Cave var ferdig, begynte Neil Young på hovedscena, da vi kom dit var Crazy Horse i ferd med å forlate åstedet og alene satt Neil ved pianoet. Etter blant annet en nydelig "Pocahontas" kom villhestene inn igjen og de spilte blant annet et par nye låter.
Da de hadde holdt på i en og en halv time, hvorav jeg hadde fått med meg den siste timen, var jeg litt skuffa, jeg hadde ikke hørt den Neil Young jeg selv setter høyest, nemlig bråke-Neil, gitarkaskade-Neil eller kall-ham-hva-du-vil-Neil. Da kommer tordengitaren og "Hey Hey My My" brøler ut over hele Danmark. 56 minutter senere har han bråka seg gjennom fire låter, i tillegg til "Hey Hey" fikk vi en minst tjue minutter lang "Like A Hurricane", en glimrende "Fuckin' Up" og avslutningsanthemet "Keep On Rockin' In The Free World". Det er ved hjelp av slike opplevelser at man skjønner at Rock'n Roll Will Never Die.
Lørdag tok vi en liten tur inn i sentrum av Roskilde, det er tradisjon med en pizza på San Remo. Første band vi skulle se var nemlig ikke før klokka fem. Amerikanske Grandaddy kom med sin halvsyra rock, og det var en flott start på lørdagen.
Nok en legende var på plass på Roskilde i år, og jeg gledet meg veldig til å se Bob Dylan i levende live for aller første gang.
Jeg ble litt halvskuffa, det var ikke dårlig, men det var ikke slik jeg trodde det skulle bli. En fin-fin versjon av "Desolation Row" dro i alle fall opp inntrykket av en konsert på det jevne. Missa avslutninga med "Blowin' In The Wind", men det gjør meg ingenting ettersom jeg anser det for å være en av tidenes mest oppskrytte låter. Ville ha fått problemer med å komme med på en
Bob Dylan's 100 Greatest Box dersom jeg skulle få gleden av å sette sammen noe sånt.
 POLLY JEAN: Hadde for anledninga på seg et skjørt som distraherte vår ferierende utsending... ( ) |
Grunnen til at vi spaserte unna før Dylan var ferdig var selvsagt at Dronninga var på plass. Polly Jean Harvey, åh fryd og lykke. Vi fikk "Man-Size", vi fikk "The Whores Hustle And The Hustlers Whore", vi fikk "Down By The Water" og fyttirakker'n for en råflott versjon vi fikk av "Rid Of Me". Ståpelsen stakk seg nesten gjennom tøyet. Eneste irritasjonsmoment var at jeg ikke klarte å lese teksten foran på det råsexy skinnskjørtet. Første ordet var Lick, de to neste var...? (Tipper det, til din store fortvilelse, kjære bror - var MY LIPS... -Red.)
Med PJ kom også regnet, noe vi ikke fant ut før vi gikk ut av teltet selvfølgelig, turen gikk igjen mot hovedscenen der Robbie Williams var godt i gang med showet, vi lot oss imponere av teknikken da han trikset en fotball i nærmere et minutt, mens han sang, jeg husker ikke hvilke låter han spilte, det var visstnok ei ny låt i alle fall, det jeg husker er at han fleipa litt med Bob Dylan, mente at han kunne komme langt i musikkbransjen hvis han lærte seg noen dansetrinn, og at han oppfordret damene til å brette opp gensere og singlets. "Come On, show me your tits!"
Vel tilbake i teltet lenge før han var ferdig fikk jeg høre at han hadde dratt covere av blant andre Limp Bizkit ("Rolling") og Queen ("We Are The Champions"!!!)...
Søndagen er tradisjonelt en kjip dag på Roskilde, de bra banda har reist hjem, lommeboka er slakk, huet er tungt, beina er stive... Men med unntak av beina som holdt seg til tradisjonen var dette en søndag utenom det vanlige.
Etter at teltet og resten av pargen var vel plassert i bilen og bilen vel plassert på medarbeidercampingen (det er utrolig hvor langt man kommer med et lite smil og en hvit løgn...) var det klart for en liten tur innom Magnetic Fields, et av banda jeg på forhånd hadde banna på at jeg skulle se, men som jeg kun fikk med meg tre låter av. Noe en del fem-minuttere under pakkinga må ta skylda for.
Feeder spilte opp til dans på Grønn, som på skiva var det fengende som fy, men veldig spennende i lengden var det ikke. Mest spennende var det å se hvor lenge den overstadig berusa noen-og-femti år gamle dansken rett foran oss skulle klare å holde seg på beina. De kommer inn gratis på søndag hvis de er over femti år...
Nicotine, Valium, Vicodine, Mariuhana, Ecstacy & Alcohol. Dette er ikke dagens meny, men åpningslinja på "Feel Good Hit Of The Summer" av Queens Of The Stone Age. De blytunge rockerne med røtter i stonerrockens vugge Kyuss leverte en knallsterk konsert midt på dagen på Orange. Med sine feite riff og tildels fengende låter var de et av festivalens høydepunkt.
Fra et høydepunkt til et annet; Arab Strap. Skotsk tristesse, Joy Division med litt humor. She was the best shag I've ever had... - kun skotter slipper unna med sånt. Vokalist Aidan Moffatt med hurtiginntak av Carlsberg, drakk sikkert ti flasker i løpet av en times råflott konsert. Men jeg likte dem enda bedre i kjeller'n på So What!, der er det jo ikke akkurat så sterk sol at det gjør noe...
The Dandy Warhols har jeg ikke noe sterkt forhold til fra før, men en del av mine leirkompiser så med stor glede frem til denne. Jeg måtte jo også slenge meg med, og det var en bra konsert fra det ikke helt nyktre bandet. En annen søndagstradisjon ble forøvrig også opprettholdt i og med at jeg opplevde store deler av en konsert sittende på ramma like ved (tidligere har i alle fall Supergrass blitt hørt derfra...)
 PATTI SMITH: Still alive and kickin' ( ) |
Vi hørte Patti Smith vrenge ut "Alive" av Pearl Jam før det var på tide med årets siste konsert for vår del. Cure skulle jo som kjent ha spilt etter Pearl Jam på fjorårets festival, men tragedien med de ni unge menneskene som mistet livet i kaoset foran scenen satte en stopper for det. Cure sa derfor ja til å komme tilbake for å gjøre en eksklusiv konsert, den eneste i år 2001.
Det var mange som hadde en klump i halsen da Robert Smith og de andre satte i gang litt over klokka ti denne kvelden. Det ble en højdare av en konsert, jeg har alltid likt Cure, men kan ikke kalles en storfan, og samlinga er veldig hullete, den teller vel fire utgivelser inkludert et par samlinger.
 CURE: Spilte til publikums øyne ble store og våte. ( ) |
På drøyt 100 minutter spilte de to låter jeg hadde hørt tidligere, "Fascination Street" (for øvrig favorittlåta mi) og "The Kiss". Resten var helt ukjent, men pokker så bra, lyden var også helt upåklagelig. De kom tilbake og satte i gang med tre poplåter, blant annet "Just Like Heaven", før de forsvant tilbake til studio. Jeg skal snart i platesjappa og utvide Cure-andelen min.
Vi satte oss i bilen og kusket hjem til Odalen, elleve timer (inklusiv en død grevling under hyundaien, egg og bacon på et svensk versthus, fiskeutstyr i Arvika og kebab på Kongsvinger) senere var vi hjemme. Mange opplevelser rikere.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.