Alanis P. Gabriel Morissette

Etter en lengre instrumenalintro som bare oser world, entrer hun scenen til tonene av ”Baba”. Hun er bare der, fra første tone – og midtveis i andre refreng har hun allerede rukket å gå lenger enn en gjennomsnittlig Grete Waitz-deltaker. Alanis Morissette holdt en fantastisk oppvisning i Oslo spektrum mandag kveld. Sammen med Lauryn Hill er hun det aller mest forhåpningsfulle som har skjedd på den virkelig store kommers-scenen på andre halvdel av 90-tallet.

---

Alanis Morissette / /

Av Arild Rønsen // 01.06.99

---

Hun er kledd i turkis genser, mørke bukser, ditto splittskjørt og hvite joggesko. Imaget av ei vanlig dame, med andre ord. Det hun presterer av fysisk utfoldelse kan vel vanskelig kalles dans; den er i så fall ikke innøvd på Baardar. Hender og føtter går tidvis som trommestikker, men piruettene er av en art som ikke finnes i verken Sølve Grotmols eller Karen Marie Ellefsens vokabular. Sensuelt? Ikke akkurat. Men veldig energisk – og siden hun ikke kan danse skal ingen komme her å si hun ikke gjør det beste ut av det.

Grunge-pop

Jeg har til nå ansett Alanis Morissette som en typisk pop/rock-act. Live er hun bare ”rock”. Like tung som PJ Harvey, men på annet vis melodisk. Ikke for det; den sparsomme og rått tilhugde instrumenteringa kan ofte minne om nettopp Polly Jean. Likevel er det en annen artist som som dukker opp på netthinna: Peter Gabriel! Jeg husker jeg så Gabriel i Ekeberghallen midt på 80-tallet, og at jeg ble slått i gølvet som av en uppercut fra Muhammed Ali. Den samme følelsen fikk jeg i går. For ei dame!

Bandet hennes består av to gitarister, trommis, bassist og en keyboardist (for det meste fett orgel). Hennes eget gitarspill er mest til pynt, og på munnspill kan hun en tone eller to mindre enn Bob Dylan (han kan fire), men det ser jo tøft ut, da. Kan du huske sist du så en kvinnelig vokalist som munnspiller? Hun dro det fram første gang i ”Hand In My Pocket”.

Vokalist & Komponist extraordinaire

Det lydmessige spennet i bandet kom kanskje aller best fram i ”Are You Still Mad”. Åpning til et bart, akustisk piano, så: Gitarer av typen grunge; overstyrte og fryktelig høye. Deilig! Et foreløpig høydepunkt ble nådd med ”Joining You”.

Nesten alle sangene er midtempo; ikke kjappe, ikke ballader – et sted midt i mellom. Og altså; veldig tungt utstyrt. Hun synger som Maria må ha gjort da Josef sa han trodde henne, og – ikke minst – hun er en særdeles uforutsigbar komponist, med en helt spesiell evne til å lage spenninger mellom vers og refreng. ”You Oughta Know”, ikke sant?

- God bless you!

- Jeg har aldri opplevd maken til det øredøvende levenet som oppsto da hun gjorde tegn til å ville pakke sine saker og dra. Da var det gått halvannen time, men publikum mente et bestemt ”njet”. Hun fikk ikke forlate Spektrum før hun hadde gjort unna fire ekstranumre, deriblant ”Ironic” og ”Thank You”...

- Thank you! And God bless you! – sa hun, tydelig rørt over den voldsomme mottakelsen.

Vi gjengjelder så gjerne. – Thank you, and God bless you, miss Morissette! Kom fort tilbake!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky