Alanis Morissette: So-Called Chaos
I ni år og tre plater malte Alanis Morissette bilder med et speil foran seg. Hun så virkeligheten gjennom en langhåret kvinne i loppiskostymer, som skreik fletta av en hel verden med poetiske sammendrag av dagboka si. Men plutselig en dag var hun lei. Det føltes ikke lenger riktig å parafrasere gamle tenåringstraumer og anklage slemme ekskjærester.
Det er snart to år siden nå. Det var Oscar-utdeling på fjernsynet, og Alanis hadde besøk av en venninnegjeng hjemme i leiligheten. I en reklamepause tok hun mot til seg og ba venninnene om klippe henne. Dagen etter kastet hun dagbøkene i pappesker og la dem i kjelleren. Så trakk hun fra gardinene og tittet ut. Synet som møtte henne var overveldende. Det gjorde henne ydmyk, nesten unnskyldende i forhold til sin fortid som insisterende feminist- og popartist.
Fra nå av ville hun se utover, og ikke innover i seg selv slik hun hittil hadde gjort. Hun ville heller tegne storslagne visjoner enn å svartmale gamle ekskjærester. Herregud, hun hadde jo til og med funnet mannen i sitt liv! Hva var da vitsen med å sutre over de tapte?
Omtrent slik ble den nye Alanis Morissette født; nyvoksne Alanis, nynormale Alanis, nyforelska Alanis, nytamme Alanis og tilgivende Alanis.
Ble det mange Alaniser, synes du?
Vel, So-Called Chaos er på mange måter en omfattende og sprikende plate, som krever at du nullstiller forventningene dine før plata i det hele tatt kan gjøres elskelig. Den er bygd ut fra gjenkjennelige Alanis-dogmer - den asymmetriske dramaturgien, de ugjennomtrengelige gitarveggene, fascinasjonen for Østens tonespråk, de flytende vokalmelodiene mot det stramme kompet; alt er på plass, men byggeklossene fremstår som mindre distinkte og umiddelbare enn vi er vant med.
Det er ikke lenger sånn at du kan se på MTV og tenke jøss, det var et kult refreng, eller løsne innleggsheftet fra plasten og lese bitre angsterklæringer med tabloidklare blokkbokstaver.
Alanis Morissette krever mer av oss. Litt ved å være mindre tydelig, og litt ved å bare være forandret i seg selv.
Og som vil alle har lært oss, så fryder ikke forandring i platekjøpernes verden. Folk kommer garantert til å klage på So-Called Chaos. De vil takke for de tusen skjeene - ja - men de vil like fullt etterlyse kniven.
Ganske ironisk, i grunnen. Folk elsker å liksom identifisere seg med revolusjonslystne artister, ikke sant? Men så fort de forandrer seg begynner folk å sutre. Artister som først har truffet en og talt deres sak, får ikke lov å forandre seg og å mene nye ting. Derfor VET jeg at folk vil snakke ondt om So-Called Chaos.
Dette er ikke nemlig brød til folket; So-Called Chaos er en seig biffbit, som bare kan tygges i stykker av de som viser tålmodighet og styrke i lytterstolen. Selv har jeg brukt fire dager og over 20 repetisjoner i spilleren. Og fortsatt er jeg ikke i nærheten av å svelge.
Men selvsagt gir jeg meg ikke så lett. Alanis Morissette har vært et ankerpunkt i både min- og millioner av menneskers platesamlinger og hjertekamre siden Jagged Little Pill i 1995. En amerikansk kulturkommentator mente nylig at det er flere som har lært av Morrissettes hjemmepsykologi, enn det er mennesker som har lest Freud. Kanskje en litt drøy påstand, men forfatteren har et godt poeng.
Alanis Morissette har tilført popmusikken noe langt mer enn gode melodier. Hun har definert en hel ungdomsgenerasjon gjennom egne dagbøknotater. Og hun har tonesatt poesien på en måte som ikke bare berører ungpike- og feministhjerter; Alanis Morissette har stått i bresjen for en ny måte å tenke popmusikk på, både i komposisjon, lyrikk og produksjon.
Spør produsentene til Avril Lavigne hvor de har hentet inspirasjon fra. Still vår egen Sissy Wish oppetter veggen eller Fiona Apple, og spør om det samme. Sjekk hvor mange treff du får på søkeordene Alanis Morissette + feminist + icon. Ingen annen kvinne har betydd mer for den ærlige popmusikken de siste ti årene enn Alanis Morissette.
Da er det kanskje ikke så rart vi rynker på nesa når Alanis klipper håret og kler seg i borgelige antrekk? Sikkert ikke, men vi skal være klar over at Alanis Morissette har gått til høyre fordi hun er ærlig. Det var ikke lenger riktig å skrike seg hes og tårevåt over personlige tragedier.
Alanis Morissette ofrer status for ærlighet, og hun går fra anklage til tilgivelse.
Eleven songs, four full journals, and thoughts of punishment, synger hun, og benåder mannen hun gjorde til allment hatobjekt på Under Rugged Swept for to år siden.
Bare det er grunn nok for meg til å tygge på de middelmådige refrengene i So-Called Chaos helt til jeg liker dem, koste hva det koste vil.
Jeg mener selvsagt ikke at folk er idioter om de gir opp Alanis Morissette etter So-Called Chaos. Artistlojalitet er ikke bare sunt. Men for meg er Alanis så viktig at jeg fortsatt ønsker å ta aktiv del i menigheten hennes. I hvert fall inntil videre.
Del på Facebook | Del på Bluesky