Stereo MCs: Deep Down & Dirty

Ni år skulle det ta før Stereo MCs kom til hektene igjen etter mega-suksessen med Connected i 1992. Forrige uke kom "Deep Down & Dirty", etter at de fleste hadde avskrevet Rob Birch & co for lenge siden. Heldigvis tok de skrekkelig feil...


For faktum er at Stereo MCs låter like freshe som på debuten 33-45-78 tilbake i '89. Sammen med Weezer - uten sammenligning for øvrig - nydebuterer de nesten i 2001, og mange nye fans kommer nok til å ha "Deep Down & Dirty" i hodetelefonene sine i sommer.

Førstesingel og tittellåt åpner ballet, og med meget gjenkjennelige Rob Birch på laidback vokal er det skikkelig deilig å høre kollektivet igjen. Og Stereo MCs durer avgårde som et velsmurt groove-maskineri.

Platen er relativt jevn, og beviser på ingen måte at Stereo MCs er blitt gamle, utbrente eller uaktuelle. Ikke spesiellt nyskapende, men fjellstøtt og solid innenfor sin suksessformel som vi kjenner igjen fra Supernatural og Connected fra tidlig 90-tall.

"Breeze" er det merkelige, svevende og mystiske mesterverket på denne skiva. Seig, velarrangert og monoton bølger den avgårde som skivas meget vellykkede annerledes-spor. Blåserekka på "Grafitti Part One" er med på å løfte SMC enda høyere, og du kan umulig unngå å få godfot av dette her.

Om dette funker like bra i live-sammenheng får vi svar i Bendiksbukta 3. juli. Hvis alle på Odderøya får like mye fot som meg av dette her, kommer øya til å gå under. Ta med snorkel!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stereo MCs gir U2 det beste skussmål

(02.05.01) - Folk kan forvente akkurat hva tittelen tilsier; "Deep, Down And Dirty". Dette albumet er mørkere enn noe annet vi har gjort. Skapt for dansegulvet? Det er lagd for mennesker. Men det er mulig å danse til denne musikken!


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.