Stereo MCs: Deep Down & Dirty

Ni år skulle det ta før Stereo MCs kom til hektene igjen etter mega-suksessen med Connected i 1992. Forrige uke kom "Deep Down & Dirty", etter at de fleste hadde avskrevet Rob Birch & co for lenge siden. Heldigvis tok de skrekkelig feil...


For faktum er at Stereo MCs låter like freshe som på debuten 33-45-78 tilbake i '89. Sammen med Weezer - uten sammenligning for øvrig - nydebuterer de nesten i 2001, og mange nye fans kommer nok til å ha "Deep Down & Dirty" i hodetelefonene sine i sommer.

Førstesingel og tittellåt åpner ballet, og med meget gjenkjennelige Rob Birch på laidback vokal er det skikkelig deilig å høre kollektivet igjen. Og Stereo MCs durer avgårde som et velsmurt groove-maskineri.

Platen er relativt jevn, og beviser på ingen måte at Stereo MCs er blitt gamle, utbrente eller uaktuelle. Ikke spesiellt nyskapende, men fjellstøtt og solid innenfor sin suksessformel som vi kjenner igjen fra Supernatural og Connected fra tidlig 90-tall.

"Breeze" er det merkelige, svevende og mystiske mesterverket på denne skiva. Seig, velarrangert og monoton bølger den avgårde som skivas meget vellykkede annerledes-spor. Blåserekka på "Grafitti Part One" er med på å løfte SMC enda høyere, og du kan umulig unngå å få godfot av dette her.

Om dette funker like bra i live-sammenheng får vi svar i Bendiksbukta 3. juli. Hvis alle på Odderøya får like mye fot som meg av dette her, kommer øya til å gå under. Ta med snorkel!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stereo MCs gir U2 det beste skussmål

(02.05.01) - Folk kan forvente akkurat hva tittelen tilsier; "Deep, Down And Dirty". Dette albumet er mørkere enn noe annet vi har gjort. Skapt for dansegulvet? Det er lagd for mennesker. Men det er mulig å danse til denne musikken!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.


Lovende fra unge Beckham

(28.08.26) Han veit nok at han starter i motbakke. Men dette går ganske så bra.