Radiohead: Amnesiac
For 18 måneder sida spilte Radiohead inn en drøss med låter og lydskisser, som i fjor resulterte i Kid A. Nå kommer andre og siste del i form av Amnesiac. Noen velger å tolke denne som en rein outtakes-skive. Det skal vi være litt forsiktige med, for under det tilsynelatende uferdige og eksperimentelt tidlige 80-tallssoundet, åpenbare nye juveler seg. Med rytmen fra en Aphex Twin setter Yorke standarden for resten av skiva med åpningsordene "I'm a reasonable man get off my case".
Signaler fra kretsen rundt bandet har tidligere karakterisert Amnesiac som mest i slekt i The Bends fra seks år tilbake. Det er det definivt ikke, her må vi se bak bandets intensjoner om utvikling og heller se den i sammenheng og som en mulig fortsettelse av Kid A. Denne gjengen ser det som sin oppgave å være kommersielt frigjort fra kravet om å gjenta seg sjøl.
"Morning Bell" fra forrige album foreligger også på nytt her, i en om mulig enda sløyere versjon, men selv om trommene er tatt nesten helt bort, gjør det denne versjon på mange måter åpnere og klarere og definitivt luftigere.
I slutten av april spilte Radiohead en tv-konsert i Paris der de fylte opp med 14 av Kid A- og Amnesiac-låter. Den 15. var endog en coverversjon av Nei Young. Hva skiller så det nye albumet fra det forrige? Og i hvilken reting bærer det?
Singelen "Pyramid" gir egentlig en god indikator, og arrangementsmessig er den er på mange måter representativ for resten. Det triste og harmoniske pianoetkompet gir pekepinn om mere monotoni og rekker såvidt til å gi støtte til Thom Yorke for å få fram den vakre melodien og gi grunnkorder til strykerne.
"Pulk/Pull Revolving Doors" minner mye om Dome - sideprosjektet til Wire-duoen Gilbert og Lewis - fra 20 år tilbake, med sine lydkulisser og perkusivt eksperimentelle subtile bilder på urban fremmedgjøring. Innenfor Radioheads referanserammer kan vi tenke oss den som en forlengelse av "A Pig In A Cage" fra OK Computer.
Groove er relativt, og det merkes ekstra godt etter trommeløse og rytmisk skeive partier. Derfor føles også "I Might Be Wrong" som vanvittig groovie. Under aner vi en Yorkes tristhet og sårbarhet, dekket av et lag med tvang-gitarer.
På "Like Spinning Plates" maner de fram blødende sødme, mens Yorke lider seg igjennom fire minutters baklengs komp før de avslutter med Dixieland-trompetisten Humphrey Lyttleton i "Living In A Glass House" og alt får tilsynelantende en lykkelig slutt fordi vi lettere forvirra forveksler hovedstemmen til Yorke med heltonene fra trompeten.
Radiohead har gjort det igjen. Laget en skive på sine egne premisser, som til tross for et overflatisk førsteinntrykks utilgjengelighet, syder av vakre, triste og overmanende polaroidbilder.
Slippes tirsdag 5. juni.
Del på Facebook | Del på Bluesky