Radiohead: Kid A
Etter den umåtelige suksessen med "OK Computer" i 1997 var det nærliggende å tro at Radiohead ville holde seg til sitt gode, gamle trylleformular. I stedet har de laget et vågalt, utforskende album som trenger mange gjennomhøringer før det faller på plass. Husker du hva som skjedde med Pulp i tidsrommet mellom "Different Class" og "This Is Hardcore"? Da kjenner du i så fall også til forholdet mellom "OK Computer" og "Kid A".
Radiohead har gått helt nye veier på denne oppfølgeren, og ære være dem for det. I likhet med Pulp har de våget å stake ut en ny kurs, i stedet for å følge den sikre suksessoppskriften.
"Kid A" er blitt ei spennende plate som vokser etter hver runde i CD-spiller'n. Det er ikke sluppet noen singler fra albumet, og det er heller ingen klare singelkandidater her. Dette albumet bør altså først og fremst lyttes til som et hele.
Radiohead krever mye av sine lyttere. De mest iørefallende låtene (som er blitt spilt på konserter rundt omkring i Europa) er blitt redigert bort, til fordel for mer komplekse lydbilder. Dette gjør "Kid A" langt mer utilgjengelig enn "OK Computer", selv om det umiskjennelige Thom Yorke-universet er på plass.
På "Kid A" har gitarene stort sett måtte vike for mer elektroniske og eksperimentelle lyder. I "Optimistic" har de imidlertid trukket fram gitarene sine, og kanskje lært noen triks av støypionerene Sonic Youth? For så vidt et passende band å hente fra, med tanke på deres egen evne til stadig å eksperimentere og utvikle seg. De av oss som var så heldige å se Sonic Youth live i sommer kan skrive under på dette.
Jeg vil videre tro Radiohead-medlemmene har kjøpt en god del Warp-plater siden sist. Aphex Twins røffe og idérike beats ruller ut av høyttalerne både titt og ofte. "Idioteque" blander Yorkes paranoia-tekster med noe som høres ut som Aphex Twins' lek med two step-rytmer. Et ubehagelig, angstbitersk univers trer fram.
Women and children first
I laugh until my head comes off
I've seen too much
You haven't seen enough
This is really happening
Radioheads lek med elektronikk fortsetter i tittellåta og i "Treefingers". "Kid A" åpner friskt med et elektronisk piano som gir assosiasjoner til klokkespill. Nok en gang er de umiskjennelige Aphex Twin-rytmene på plass, sammen med Yorkes fordreide vokal - som av og til bobler opp fra avgrunnen. Med "Treefingers" prøver Radiohead seg på ambient á la Biosphere, men mangler den nødvendige dybden.
Radiohead er med andre ord ikke vært redd for å prøve ut nye sjangre - og der "Treefingers" faller gjennom i all sin enkelhet, står "The National Anthem" støtt på egne ben. Her introduseres vi for et funky bassgroove som spankulerer målrettet mot et hav av rødglødende blåsere. Rundt bassgangen danser Thom Yorkes tynne stemme frem og tilbake. Idet bassen møter blåserne, eksploderer det hele i en kaotisk jamsession med ivrige blåsere og standhaftig basspill.
Selv om Radiohead har lagt om kursen er ikke gamle kunster helt glemt når det gjelder å lage rørende vakre ballader. "How To Dissappear Completely" er en nydelig låt som har beholdt "OK Computers" faste låtstruktur. Yorkes såre vokal er, som eneste spor på dette albumet, beholdt hele veien igjennom. Her forteller han - som bare han kan - om angst og depresjoner:
I'm not here
This isn't happening
Dette er en ren, lavmælt melodi som med sitt rolige kassegitarspill og smektende stryker-arrangement bygges opp mot en deilig, pompøs avslutning.
Avslutningssporet "Motion Picture Soundtrack" setter punktum for et, på tross av noen skjær i sjøen, vellykket album. Den nydelig, svevende låta er perfekt som - ja nettopp; et soundtrack til en avslutningsscene i en vakker film. Stjernedryss og en majestetisk avslutning leder tankene hen til "Pure Phase" medSpiritualized.
- I will see you in the next life, synger Yorke hjerteskjærende. Tror ikke vi vil la deg vente så lenge, Thom.
Del på Facebook | Del på Bluesky