Fish: Fellini Days
"Fellini Days" er skottens sjette ordinære studioalbum, mens han har en drøss halvoffisielle live- og samleplater å vise til. Det er nok den absolutte kjernefansen som fortsatt bruker alle kronene sine på denne mannen, men det betyr ikke at det er noen dårlig investering.
Faktum er at han på sine to siste album har vært mye bedre enn han var på bl.a. "Suits"-platen på midten av 90-tallet. Hans to første utgivelser, "Vigil In A Wilderness Of Mirrors" (1990) og "Internal Exile" (1991) er som klassikere å regne for Fish-fansen, mens han i de siste årene har holdt seg jevnt og bra med "Sunsets On Empire" fra '97 og "Raingods With Zippos" fra '99.
"Fellini Days" kommer to år etter "Raingods...", et album som tok Fish tilbake til prog-rocken - der mange mener han hører hjemme. Denne gangen befinner skotten seg et sted i mellom voksen poprock og elementer fra progrocken han bedrev med Marillion på 80-tallet.
Årets utgivelse er en hyllest til filmskaperen Federico Fellini, som tok vare på hverdagsøyeblikkene i sine filmer. Fellini går som en rød tråd gjennom platen, med innlagte vokal-samples fra forskjellige intervjuer med filmlegenden før han døde i '93.
Platen åpner fint med "3D", med en lavtsyngende Fish i beste Leonard Cohen- og Mark Knopfler-stil. Produksjonen er åpen, men ikke spesiellt luftig. Mange detaljer ligger pent side ved side i produsent Elliot Ness' lydbilde.
Det låter voksent, erfarent og tilbakelent fra Fish denne gangen. Han kjører safe, og selv om han bytter musikere oftere enn han bytter sokker, så låter det ganske likt for hver gang vi hører fra ham.
Popmusikeren Fish bryter igjennom i "Our Smile", mens det litt røffere uttrykket gjør seg gjeldende i "Long Cold Day". Med sin nyseparerte kone i tankene synger Fish "it'll be a long cold day in hell before I take you back". Ingen forhåpninger til forsoning med det første der, altså.
Han er naken og sjelfull i "Obligatory Ballad", kun sammen med med-låtskriver John Wesley på skingrende el-gitar. "The Pilgrim's Address" hyller soldatene i den meningsløse situasjonen i bl.a. Kosovo, der Fish for øvrig har spilt.
I det hele så holder "Fellini Days" mål, selv om noen av låtene er unødvendig lange. Den balanserer fint mellom rolige og pene poppartier i bl.a. "Our Smile", til de litt mere røffe og mektige partiene mot slutten av "Clock Moves Sideways". Og her har selvsagt fansen lagt merket til at Fish synger "FUGAZI!", som er tittelen på Marillions andre plate.
NB! Denne skiva blir ikke å finne i butikkene før 12. juli, men for fansen som møtte opp på Rockefeller 18. mai var denne å finne blant varene som Fish tar med seg på tur.
Del på Facebook | Del på Bluesky