Fish: Konsert eller stand-up show?

(Oslo/PULS): Fredagens konsert med Fish ble en seanse med både komikk, kommunikasjon og litt musikk. For når den legendariske fisken spiller bare 14 låter i løpet av over to timer, er det klart at det blir rom for mye tullprat.

---

Fish / /

Av Odd Inge Rand // 19.05.01

---

Fish er kjent for å ha det i kjeften når han reiser på tur. For åttende gang er han i Oslo som soloartist, mens han i '85 og '87 var i omegn (Asker- og Skedsmohallen) med Marillion.

Årets nye album - Fellini Days - er ennå ikke formelt utgitt, men Fish driter i det. "Du går jo ikke og ser filmen, før du ser filmen gjør du vel?". Derek W. Dick har altså teorien innøvd før folk rekker og spørre.

Konserten startet som platen med "3D", og bandet med John Wesley på gitar og vokal, John Young på keyboards, Steve Barnacle på bass og Steve Martyr bak trommene, låt tett og fint. Sistnevnte var også så smått innom Marillion i 1983.

Det tok to nye låter før publikum våknet til noe de har hørt før. Knalltøffe "Brother 52" fra '97 platen Sunsets On Empire er en groovy perle av en låt, og publikum vet å sette pris på ting de har hørt før.

Deretter fikk vi "Tumbledown" fra forrige album Raingods With Zippos, med en nydelig pianointro fra John Young.

Hele syv av de 14 låtene vi fikk presentert var fra Fellini Days, og når 50% av materialet på en konsert er av ting som er totalt ukjent for folk, så blir publikum litt tilbakeholdne. Jeg tror nok at Fish i ettertid vil få distribuert platene sine før han hiver seg på turnébussen.

Men materialet fra Fellini Days holder absolutt mål, og det er en god Fish-plate. Det er dermed ikke den problemstillingen som trekker hovedinntrykket litt ned.

Problemet med denne konserten var nemlig de litt slitsomme stand-up-evnene som denne mannen har. Ok, jeg skal innrømme at Fish er drit morsom. Ingen tvil om det. Men er det dette vi er komt for? Tror ikke det, når det tar opp såpass mye tid som det faktisk gjør.

I stedet kunne godt konserten vært mer kompletert med f.eks "Family Business", "Just Good Friends" og "Cliché". For første gang spiller han heller ingen Marillion-låter, selv et par fra første rad roper på "Kayleigh" til det kjedsommelige.

FISH: Redda seg mot slutten ( )

Disse to fikk jo selvsagt gjennomgå fra komiker Fish. Uten å gå i detaljer inneholdt denne seansen ting som fikk scenemannskapet til å putte fingrene sine i øra til Fish' 10 år gamle datter Tara som sto i kulissene.

Fish tok et skippertak på slutten med en rekke av gode gamle hits, og reddet seg så vidt i land med det. "Lucky", "Credo" og "Vigil" er alle perler fra hans to første soloalbum fra 1990 og 1991. Ved siden av "Brother 52" ble dette høydepunktene fra konserten, som utvilsomt kunne vært langt bedre.

Setliste: 3D/So Fellini/Brother 52/Tumbledown/Long Cold Day/Tiki 4/Our Smile/The Perception Of Johnny Punter/The Pilgrim's Address/Lucky/Credo/Vigil

Ekstranummer: Clock Moves Sideways/The Company

---

Del på Facebook | Del på Bluesky