Fish: 13th Star
Godeste Derek W. Dick a.k.a. Fish har såvisst opplevd en oppsving i karrieren mye takket være nostalgirundene i forbindelsene med 20-års jubiléene til Marillion-albumene "Misplaced Childhood" i 2005 og fjorårets "Clutching At Straws". Med "13 Star" leverer han også sitt beste på kanskje 10 år.
Sunsets On Empire og Raingods With Zippos fra henholdsvis 1997 og 1999 er to solide plater, mens Fellini Days fra 2001 og Field Of Crows fra 2003 er heller tamme. Derfor er det med stor glede man konstaterer at skotten som blir 50 år i april i år er tilbake i godt gammelt slag.
Han har forlengst innsett at vokalen ikke strekker til i høyden som før, men på 13th Star er også den generelle intensiteten på låtene litt tonet ned, og Fish skaper til tider litt av den samme magien som Mark Knopfler gjør på sine plater med svært tilbakelente melodier.
Det starter forøvrig litt i den andre enden på "Circle Line" og "Square Go", og litt med den noe intetsigende arrangeringen Fish og hans litt andrerangs musikere har gjort på flere album nå. Mystisk 90-talls produksjon, en bass i et plagsomt lavt register og Fish syngende rundt de samme tonene som et dusin andre låter han har levert siste årene.
På "Miles De Besos" og "Manchmal" snur det heldigvis, og med mer melodi, fortellerevne og litt løsere og åpnere produksjon fungerer det så meget bedre.
Fish har opplevd nok et samlivsbrudd, men der han var lyn forbannet på "Cold Day In Hell" på Fellini Days er han mer sår og forlatt denne gangen, og lar smerten skinne igjennom på de strålende låtene "Arc Of The Curve", "Openwater" og "Dark Star". Det er vanskelig å vite hvordan 13th Star hadde blitt om Fish var en lykkelig og stabil mann, men hans noe berg- og dalbane livstil gjør at 13th Star fungerer som et dokument fra et menneske som legger mye følelser i alt kunstnerisk han foretar seg.
Derfor er Fish' nye album ett av hans beste noensinne.
Del på Facebook | Del på Bluesky