bob hund: Fremdeles udressert
(Oslo/PULS): - Konserten ä slut, ni kan gå hem nu. Rock-Thomas var helt tydelig ikke helt fonøyd med publikummet sitt på Rockefeller tirsdag kveld. Responsen sto ikke i taket, og klappsalvene døde fortere enn hva bob hund er vant til når de besøker hovedstaden. Hadde vi så grunn til å være fornøyd? Til tross for et til tider gnistrende og utagerende show, sitter vi igjen med følelsen av at bob hund begynner å likne mer og mer på et vanlig rockeband som bare tømmer lasset, dvs. setter på autopiloten og gjentar de samme innøvde gestene kveld etter kveld.
bob hund / /
Det begynner imidlertid alldeles glimrende. En suggesiv, tekno-intro med en genialt enkel filmsekvens forbereder salen på en hypnotisk aften. Men istedet for å entre scenen og gli over i "Dansa Etter Min Pipa" etter tre minutter, som ligger i kortene, fortsetter denne rave-greia i over ti. Og så pause på flere minutter!, før Rock-Thomas og gitarist Connie går på og annonserer at resten av bandet sitter fast i tollen.
Istedet skal de ta noen akustiske låter for oss, og begynner med "Paperstrompet" fra det nye albumet. Vi tror selvfølgelig ikke noe på det, og får rett når bandet spaserer inn halvveis og sparker fra. Thomas inntar spasmestadiet og utagerer i sedvanlig, hoppende stil og før låta er omme deler han mikrofon med første rad.
På bob hundsk og anti-rock-vis følger de opp med instrumentalen "bob hund" før den endelig drar i gang "Dansa Efter Min Pipa". Hadde de vært feterte rockestjerner, hadde de selvfølgelig åpna med denne. Men bob hund er seg sjøl. Sære, gjennomførte og kompromissløse.
Lyden er rå og riktig, mye trommer og gitar. Sangen drukner litt, men alle kan jo teksten. Salen er tross alt full av folk som har sikra seg billett for flere uker sida, og som har lettere for å huske sangtekster enn eksamenspensum, selv om det er merkelig lite rødruss til stede.
Hovedvekten i repertoaret ligger natulig nok på det siste albumet - Stenåldern Kan Börja - selv om vi får natulige høydepunkter fra hele karrieren. Klimaks nåes imidlertid relativt tidlig i settet i det de produserer en knallversjon av "Och Där Står Du". Hvilket sug!
 OCH DÄR STÅR DU: - Kveldens høydare, gutta! ( ) |
"Ett Fall Och En Lösning" blir derimot en liten nedtur. Pere Ubu-låta som bikkjene har gjort til sin egen, ruller avgårde litt for fort til å få fram den nødvendige dynamikken. Trommisen prøver å holde igjen på tempoet, men det ender bare med at Mats på bass blir liggende litt for mye frampå i stedet. Synd, for deres versjon er i utgangspunktet en killer, og aspirerer til tittelen Tidenes Beste Cover-versjon.
Det tar aldri helt av. Hverken på scenen eller i salen. Mellom låtene prøver Thomas hele tida å engasjere publikum til å respondere litt mer - selv om det er relativt hett foran - og truer hele veien med å gå av. Etter "Nu är det väl revolution på gång?" gjør de det. Ett tilsynelatende kort sett, selv om klokka viser at de har spilt i en time og ti.
Selvfølgelig kommer de på igjen og gjør "Sista Beställningen" og "Skall Du Hänga Med?" der de legger inn noen passende linjer om Oslo i teksten. Drivet er topp, og de forærer oss med en ny låt - "Den Lilla Planeten" - før de definitvt avslutter med sin egen svenske versjon av Iggys "Now I Wana Be Your Dog". Det hele ender i et rock-infernask-sirkus, går over i industriterrorsk kakfoni, bandet går av én etter én over en periode på nærmere ti minutter, og alt blir til slutt stille.
bob hund er blitt et rockeband av storformat, også her i Norge. De kunne sikkert levd fett bare av intektene her til lands. Ufrivillig preger det nok bandet også. De vil gjerne være seg sjøl - sære og egenartede - men rockebransjen kverner dem sakte men nådeløst sikkert inn i et mer forutsigbart format. Fremdeles er de udresserte, men snart spiser de av hånden din.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.