En gest til fillipinske Bob Hund-fans

(London/PULS): Over et bølgende hav av svensker kan man skimte Rock-Thomas som vrikker rundt på scenen som en Iggy Pop med et større inntak av gulerøtter enn heroin. Han kjenner sitt publikum og småpludrer på svensk men på engelsk lover han å oversette om han skulle komme til å si noe viktig, slik som "Hur fulla e ni???!!!".

Bob Hund

Av Anonym // 31.05.01

---

Thomas er som en blåsebelg som puster yrende liv inn i ett fulsatt lokale som vanligvis er haltomt av musikkindustrityper som begrenser entusiasmen til et par nikk her og der, og som ikke er flaue over å ha høylytte samtaler over settene til band som Smog og Low - som forgjeves forsøker å fange deres dyrekjøpte oppmerksomhet.

Men ikveld er den duvende blonde folkemassens oppmerksomhet rettet eksklusivt mot scenen. Siden Bob Hund er et band som har frekventert de fleste musikkmagasiners anmeldelsersider og deres liveshow har blitt beskrevet fra alle mulige vinkler, tenker jeg å la den delen av opplevelsen hvile men prøver å få snakke litt med disse svenske bajasene.

ROCK THOMAS: Under gjennomsnittet (Foto: Guri Hummelsund)

I tillegg kan min mere erfarne - når det gjelder Bob Hund-konserter, men sikkert også en hel del andre gleder som livet har å tilby - venninne opplyse at konserten er under gjennomsnittet for hva man kan vente av killarna, selv om det for et utrent øye så ut som et gnistrende profesjonellt show.

Manager Marcus forsikrer meg tre ganger på telefonen at de ikke er for oppkavede etter konserten til å snakke med en norsk tjej, så jeg og fotograf Guri baner oss vei til artistinngangen. Etter å ha blitt forhørt av en veldig grundig backstageansvarlig og truet med å bli kjeppjaget fra området av den selvsamme damen om vi ikke kommer opp med en bedre grunn for vårt nærvær, blir vi reddet av en bartete og distrahert manager.

Mens vi venter på bassist Mats som fant formen til å snakke med meg selve etter den heseblesende gymnastikkøvelsen som en konsert med Bob Hund er, vender den flittige scenearbeideren tilbake med sitt onde øye. Akkurat før hun skal til å sette klørne i meg blir jeg reddet av en svett, men stilig Mats.

MADS HUND: - Det kommer jag inte i håg (Foto: Guri Hummelsund)

Marcus gir oss ti minutter. De blir tilbragt med å kaste spørsmål ut i luften som enten blir besvart med et ettertenksomt: "Det kommer jag inte ihåg" eller ett litt mindre ettertenksomt og mer intenst: "Vil du gå til baren nu?". Alle teknikker blir prøvd ut for å få igang en engasjert samtale, men om han er en jævel på bass, så mangler det litt på kommunikasjonsevnene i kveld.

Etter svette 20 minutter - jeg kikker nervøst mot døra der det onde øye fremdeles skuer over meg, men Marcus har ikke lagt merke til at jeg har gått over tiden - kan jeg abstrahere to stykker informasjon fra 'samtalen': 1) Bob Hund er i sving med et sideprosjekt som de kaller Bergman Rocks, der de synger på engelsk som en gest til sine fillipinske fans, og 2) At Mats vil til baren.

I mellomtiden blir Guri kastet ut av manager Marcus på forespørsel av en følsom vokalist som vil ha fred etter å ha gitt alt på scenen, han har visst gått tom for sin berømte sjarme etter å ha pøst den over publikum i bøttevis.

Jeg vurderer sjansen på å storme baren med min om noe motvillige samtalepartner, for selv om han ikke husker så mye så er han en hyggelig fyr, men hun i døra fanger mitt utforskende blikk når det flakker i den retningen, og flekker tenner.

Jeg innrømmer da mitt nederlag, takker pent for meg og lusker utenfor der jeg hjelper min fotografmakker opp fra rennestenen og sammen går vi inn i London-natten. Bare én gang ser vi oss tilbake for å forsikre oss om at en viss backstagevakt ikke følger etter oss.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky