Charlie Haden: Nocturne
Inderligheten og ektheten i det Charlie Haden har foretatt seg og kommer til å foreta seg helt til han legger ned bassen for godt, er noe som bare ligger i ryggmargen hos enkelte og som ikke kan læres noe sted. Med sin tributt til cubansk musikk - spesielt bolero - gir han oss, enn så lenge i alle fall, årets vakreste CD.
For alle som har støtt på Charlie Haden på ett eller annet vis siden verden blei oppmerksom på han rundt 1960 i den legendariske kvartetten til Ornette Coleman, kommer det ikke som den minste overraskelse at det han driver på med den dag i dag fortsatt er gjennomsyra av de samme idealene. Haden har aldri hatt som mål å spille fortest eller lengst - han har ønska å si oss noe originalt, grunnleggende og viktig med alt han har foretatt seg, og med "Nocturne" fortsetter han den tradisjonen.
Vi nordboere forbinder i stor grad cubansk musikk med heftighet og raske tempi. Det er nok forsåvidt også riktig, men cubansk musikk er også så mye mer. Det er det rolige, men samtidig varme aspektet ved musikken på øya og tilliggende områder Haden har ønska å løfte fram.
Dem som har Haden-historia inne vil vite at hans forbindelser til Cuba og folket der går langt tilbake i tid. Til minne om Ché Guevara skreiv Haden den nydelige hyllesten "Song For Ché" som bl.a. blei spilt inn med sjefens eget legendariske band, Liberation Music Orchestra i 1969. På midten av 80-tallet fikk endelig dette spesielle bandet, som blant annet spesialiserte seg på frigjøringssanger fra store deler av verden, anledning til å spille på Cuba, og båndene mellom Haden og det cubanske folket, den cubanske mentaliteten og den cubanske musikken blei ytterligere styrka.
På det musikalske og personlige planet blei møtet med den fantastiske pianisten Gonzalo Rubalcaba svært viktig for både Haden og den cubanske tangentvirtuosen. Siden den gang har de spilt inn en rekke strålende CD-er og gjort konserter verden rundt som har vist titusener hvilke nære bånd som finnes mellom dem.
Rubalcaba var sjølsagt også det åpenbare valget når dette musikalske uttrykket blei valgt, og trommeslageren Ignacio Berroa gjør med sin diskrete, men samtidig uhyre stilsikre tilstedeværelse sitt til at kjernetrioen ikke kunne ha vært mer riktig. Hadens store, tunge og varme tone er limet også denne gangen, og hans to originalkomposisjoner, som begge tildels minner om hans klassiker "Silence" - skal ei låt minne om noe, så er det langt fra det dummeste å minne om - passer også elegant inn i dette cubanske og mexikanske landskapet; boleroen emigrerte nemlig til Mexico en eller gang i løpet av det forrige århundret.
I tillegg til trioen, er fiolinisten Federico Britos Ruiz og tenorsaxofonistene Joe Lovano og David Sanchez mer enn hjertelig tilstede på flere av låtene og setter sitt umiskjennelige preg på musikken. Hadens nære personlige og musikalske venn, supergitarist Pat Metheny, er akustisk gjest på ett spor, og gir oss en nydelig forsmak på møtet vi mer enn gleder oss til i Molde i sommer - torsdag 19. juli står de to sammen på scena i Idrettens Hus. Be there!
Denne musikken beveger seg altså i ballade-området fra start til mål, men mangler på ingen måte intensitet av den grunn. Her brenner det en uslokkelig flamme - det er nemlig svært sjelden vi får anledning til å oppleve musikk spilt og tolka med en slik pasjon. Viva Charlie Haden!
Del på Facebook | Del på Bluesky