Feeder: Echo Park

Feeder kan trygt plasseres i kategorien Fengende og gitarbasert støypoprock. Noe som da gjør det greit å nevne band som Weezer, Placebo og Foo Fighters i samme åndedraget. Sistnevnte band er det da også en link til i og med at produsenten på Echo Park, Gil Norton, også styrer spakene for Foo Fighters.


Echo Park er et album som bugner av potensielle singelhits, ikke hits som i hits, men som i hyggelige listeplasseringer og god spilletid på NRK Petre. Walesbaserte Feeder har en helt egen evne til å lage iørefallende melodier uten å slavisk følge alle regler for den slags.

Da tror man vel at albumet som en helhet er uten pletter? Nei, det er det ikke. Det er en slags omvendt 2+2=5 regel som trer inn, og det blir altså 3 i stedetfor 5. Tar man hver enkelt låt og hører på så blir man glad, og jeg skal love at Feeder kommer til å akkompagnere mang en sommerøl i 2001. Men hele albumet blir altså for mye, det holder med et lag smør på brødet.

Sitter også med en følelse av at holdbarhetsdatoen på denne skiva ligger nærmere melk enn salami, og at den fort kan bli stæsjet vekk mellom andre ting som smakte godt når det var ferskt. Best av alle de gode enkeltsporene er for øvrig "Seven Days In The Sun", en skikkelig godlåt om en tur til Mallorca.

Men, når alt dette er sagt; akkurat nå smaker ingenting bedre enn en liten og frisk dose Feeder. Velbekomme!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Feeder med nytt album i oktober

(25.07.02) Det walisiske bandet Feeder slipper i oktober sitt første album etter selvmordet til trommisen Jon Lee.


- Støyfullt med Muse og Feeder

(14.05.01) (Oslo/PULS): Det ble en støyfull aften da de britiske trioene Muse og Feeder tok turen til Oslo og Rockefeller lørdag kveld. Overraskende nok var Rockefeller nesten fullsatt, og responsen var stor.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.