Dixie Chicks: Wide Open Spaces

Dette er Dixie Chicks’ fjerde album, og fra å starte opp som gatemusikanter har de med “Wide Open Spaces” endelig klatret stolte inn på amerikanske countrylister.



Ingen overraskelse, for dette albumet er akkurat så såpeglatt produsert amerikansk mainstream-country er ansett å skulle være. Det er heller ikke særlig utfordrende på noen måte, men legger seg desto lettere i øret, for så å forplante seg i diggefoten. Ikke at trioen selv skal ha all æren for akkurat dèt, for de har knapt skrevet en strofe selv. Derimot er blant annet Bonnie Raitt og Maria Mckee blant bidragsyterne.

Chicksene skal på den annen side ha æren for at de har flotte stemmer som låter svært harmonisk sammen, og at banjoer og gitarer blir traktert godt på både uptempo-låtene og de seigeste balladene. At danskebåt- og sviskefaktoren er nærmest totalt fraværende, hjelper også betraktelig. Selv for oss som ikke er spesielt dedikerte fans av denne typen gitarmusikk blir ikke “Wide Open Spaces” bare utholdelig, men også til å like.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Chicks ligner stadig på seg sjøl

(22.07.20) De har nok blitt litt mindre country med åra, og en smule mer pop. Men i bunn og grunn er The Chicks lik seg sjøl som The Dixie Chicks.


The Boss støtter Dixie Chicks

(22.04.03) I en pressemelding gir Bruce Springsteen sin umiddelbare støtte til bandet Dixie Chicks, som tidligere gikk hardt ut mot den amerikanske regjeringens håndtering av krisa i Irak.


Dixie Chicks: Home

(08.10.02) Når amerikanerne sender country-artister til topps på pop-listene, da pleier det gjerne å handle om søtladen Nashville-suppe eller nymotens pop-kloninger av typen Garth Brooks. Dixie Chicks er et helt annerledes type cred-band.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.