Dixie Chicks: Wide Open Spaces

Dette er Dixie Chicks’ fjerde album, og fra å starte opp som gatemusikanter har de med “Wide Open Spaces” endelig klatret stolte inn på amerikanske countrylister.



Ingen overraskelse, for dette albumet er akkurat så såpeglatt produsert amerikansk mainstream-country er ansett å skulle være. Det er heller ikke særlig utfordrende på noen måte, men legger seg desto lettere i øret, for så å forplante seg i diggefoten. Ikke at trioen selv skal ha all æren for akkurat dèt, for de har knapt skrevet en strofe selv. Derimot er blant annet Bonnie Raitt og Maria Mckee blant bidragsyterne.

Chicksene skal på den annen side ha æren for at de har flotte stemmer som låter svært harmonisk sammen, og at banjoer og gitarer blir traktert godt på både uptempo-låtene og de seigeste balladene. At danskebåt- og sviskefaktoren er nærmest totalt fraværende, hjelper også betraktelig. Selv for oss som ikke er spesielt dedikerte fans av denne typen gitarmusikk blir ikke “Wide Open Spaces” bare utholdelig, men også til å like.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Chicks ligner stadig på seg sjøl

(22.07.20) De har nok blitt litt mindre country med åra, og en smule mer pop. Men i bunn og grunn er The Chicks lik seg sjøl som The Dixie Chicks.


The Boss støtter Dixie Chicks

(22.04.03) I en pressemelding gir Bruce Springsteen sin umiddelbare støtte til bandet Dixie Chicks, som tidligere gikk hardt ut mot den amerikanske regjeringens håndtering av krisa i Irak.


Dixie Chicks: Home

(08.10.02) Når amerikanerne sender country-artister til topps på pop-listene, da pleier det gjerne å handle om søtladen Nashville-suppe eller nymotens pop-kloninger av typen Garth Brooks. Dixie Chicks er et helt annerledes type cred-band.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.