Dixie Chicks: Wide Open Spaces

Dette er Dixie Chicks’ fjerde album, og fra å starte opp som gatemusikanter har de med “Wide Open Spaces” endelig klatret stolte inn på amerikanske countrylister.



Ingen overraskelse, for dette albumet er akkurat så såpeglatt produsert amerikansk mainstream-country er ansett å skulle være. Det er heller ikke særlig utfordrende på noen måte, men legger seg desto lettere i øret, for så å forplante seg i diggefoten. Ikke at trioen selv skal ha all æren for akkurat dèt, for de har knapt skrevet en strofe selv. Derimot er blant annet Bonnie Raitt og Maria Mckee blant bidragsyterne.

Chicksene skal på den annen side ha æren for at de har flotte stemmer som låter svært harmonisk sammen, og at banjoer og gitarer blir traktert godt på både uptempo-låtene og de seigeste balladene. At danskebåt- og sviskefaktoren er nærmest totalt fraværende, hjelper også betraktelig. Selv for oss som ikke er spesielt dedikerte fans av denne typen gitarmusikk blir ikke “Wide Open Spaces” bare utholdelig, men også til å like.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Chicks ligner stadig på seg sjøl

(22.07.20) De har nok blitt litt mindre country med åra, og en smule mer pop. Men i bunn og grunn er The Chicks lik seg sjøl som The Dixie Chicks.


The Boss støtter Dixie Chicks

(22.04.03) I en pressemelding gir Bruce Springsteen sin umiddelbare støtte til bandet Dixie Chicks, som tidligere gikk hardt ut mot den amerikanske regjeringens håndtering av krisa i Irak.


Dixie Chicks: Home

(08.10.02) Når amerikanerne sender country-artister til topps på pop-listene, da pleier det gjerne å handle om søtladen Nashville-suppe eller nymotens pop-kloninger av typen Garth Brooks. Dixie Chicks er et helt annerledes type cred-band.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.


Sviir - en sann svir!

(14.01.26) Et adrenalinskudd? Ja, helt opplagt. Sviir spiller seg rett inn i toppsjiktet i norsk rock.