The Chicks ligner stadig på seg sjøl
De har nok blitt litt mindre country med åra, og en smule mer pop. Men i bunn og grunn er The Chicks lik seg sjøl som The Dixie Chicks.
I kjølvannet av drapet på George Loyd og Black Lives Matter-bevegelsen, har trioen valgt å forkorte navnet sitt. «Dixie» gir sør-stats-vibrasjoner - og det vil ikke Martie Maguire, Emily Strayer og Natalie Maines vite noe av. I musikkverdenen har de framstått som politiske aktivister, ikke minst ved å skjelle ut George W. Bush da USA gikk til krig mot Irak i 2003: - We’re ashamed!
Det har gått over 10 år siden forrige gang de ga ut et studioalbum, men de er lett gjenkjennelige. Jack Antonoff (Lorde, Lana Del Ray, Taylor Swift) produserer, og også han er lett gjenkjennelig. Gjennomført nydelig lyd - og skal han kritiseres for noe, må det være at han sjelden velger å gjøre noe overraskende, noe som kan provosere. Han ser åpenbart ikke noe sånt som sin oppgave. Og flott popmusikk blir det, det skal han ha.
The Chicks låter som americana-pop’ens Fleetwood Mac, og denne karakteristikken er ment som et ubetinga superlativ. De låter strålende også i helakustisk utgave, som i den rørende vakre "Set Me Free" og ikke minst «Tights on My Boat» - en tekst om den gang Natalie Maines fant etterlatenskaper etter sin ektemanns elskerinne på soveværelset.
Tekstene bærer preg av opprivende brudd på det personlige planet, men det forundrer neppe mange om disse jentene kommer opp med noen sprell fram mot presidentvalget i november. Som tre hvite damer vil de ha spesiell kraft i Black Lives Matter-bevegelsen, og jeg tror ikke de vil sitte stille å se på at Donald J. Trump blir gjenvalgt – ikke uten å gjøre forsøk på å spenne bein på ham.
Men Joe Biden er kanskje for gammel og grå til at de skal gidde å kaste seg inn i kampen? Og Kanye West er definitivt ikke førstekandidaten til The Chicks!
Del på Facebook | Del på Bluesky